Bebakshid

Det var en passe lang og støvete busstur fra Esfahan til Yazd.  For det meste foregikk denne reisen gjennom et tørt steppelandskap og det var her denne kvinnen kom på. 

Hun var kanskje en av de mest møkkete personer jeg har sett.  Hun var ikledd lag på lag med skjørter og sjal, meget fillete og det var ikke lenger mulig å skimte det som en gang hadde vært tekstilenes farge eller mønster.  Nå var alt grått.  Hun bar på en bylt som var hennes barn og dette barnet hadde kanskje aldri vasket seg i hele sitt liv.  Håret sto til alle kanter, som en tull med støvete stålull.

Hun fikk anvist sete ved siden av meg – den enslige fremmede.

Jeg hilste med et nikk og med svært sammenbitte tenner.  Dernest presset jeg meg selv så langt inn mot veggen i bussen som over hodet mulig.  Jeg ville for mitt bare liv ikke røre ved noe av dette.

Barnet ble straks interessert i meg og ville grafse og klå på det jeg hadde med.  Jeg tullet anorakken min tettere om meg og krøp ned i mitt hjørne så godt jeg kunne.  Barnemoren lot barnet komme ned fra sitt fang og lot det sitte mellom oss.  Jeg holdt på å dåne og var sikker på at nå ville jeg ende opp med både lus og skabb og lopper og det som mulig var.  Derfor tok jeg den lille ryggsekken min opp fra gulvet under meg og plasserte den som en slags vegg mellom meg og kvinnen med barnet.

Kvinnen så på meg – aldeles rasende.  Med ett reiste hun seg halvveis opp i setet sitt og ropte utover i bussen (dette var på persisk, så jeg forsto så klart ikke dette.  Men det kunne høres ut som om hun sa): ”Jeg vil ikke sitte ved siden av dette fæle menneske!  Turist i mitt land og oppfører seg likevel så dårlig!  Hun puffer mitt barn vekk og vil ha hele setet for seg selv!”  Det ble helt stille i bussen.  Alle så på meg.  Kvinnen med barnet dro til seg barnet og tøyknyttet med sitt skrimmel-skrammel og travet bestemt oppover midtgangen i bussen der hun fikk anvist et nytt sete lenger framme.

Bussen var fremdeles svært knyst.  Etter hvert begynte noen å hviske, skulte på meg og hvisket igjen.  Jeg kjente at jeg ble en smule nervøs; hva om jeg be kastet av her, midt i ingenting!?

Jeg hastet gjennom bagasjen min og fant reisehåndboka og dernest ordlista.  Pugget et ord en tre- fire ganger, dro med meg en pakke halvspist kjeks og gikk frem til den sinte kvinnen.

Jeg sa ”bebakshid!” og ga henne kjeksene.  Hun smilte faktisk ikke, men så anerkjennende på meg og gav meg tyggegummi.  Jeg smilte og tok i mot, snudde meg og gikk tilbake mot setet mitt.

En etter en av mine medpassasjerer nikket og smilte da jeg gikk forbi.  Jeg fikk noen tumbs-up og ett og annen ”gooooood”.  Vel tilbake i setet tenkte jeg lettet ”Flott.  Dette gikk ikke så verst”

Bebakshid betyr unnskyld på persisk.

Moskeen på bildet er Amir Chakmak Moskeen i Yazd,  Iran