Det er helt utrolig hvor varm det går an å bli. Jeg kjente den hetende varmen fra kullfyranlegget som en slags tykk grøt som la seg over hele kroppen min. Det var vanskelig å puste og vanskelig å stå. Under klærne mine rant det svette som store dråper. Det kilte og klødde når dråpene seilte nedover ryggraden eller nedover fra halsgropa til magen. Jeg kunne ikke lene meg til noe. Alt var møkkete og det luktet gammel utedo overalt. Det lå spytteklyser på gulvet og gamle matrester i vinduskarmene. Toalettdøren vis-a-vis kullfyranelgget kunne ikke lukkes skikkelig, så den smalt sakte opp og igjen, opp og igjen med rytmiske mellomrom. Hver gang toalettdøra fòr opp, tok vinden ute et godt tak i pisslukta inne i toalettet og slengte den mot meg. Hver gang døra føk igjen holdt jeg på å bli sprø av det uendelige dunket.
Med jevne mellomrom skulle passasjerene på toget inn på toalettet som seg hør og bør. Det så ikke ut til at døra som ikke kunne lukkes var særlig til bry for dem. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle kikke, men etter en stund i den kvelende varmen var jeg blitt så ør at jeg ikke orket å trekke til meg blikket om en eller annen rumpe huket seg ned over hullet i gulvet.
15 timer tar turen fra Beijing til Xi’an.
Det var verdt det:
Det var verdt det:
Terrakottahæren består av omlag 8000 leirestatuer
som er del av keiser Qin Shi Huangdi sitt mausoleum.
Utformingen av dem startet i år 246 f. Kr og varte i nesten 40 år.
Terrakottahæren ble oppdaget i 1974 av en bonde som skulle grave en brønn
og er blitt ett av 1900-tallets største arkeologiske funn.
Bildene er postkort. Det var ikke lov til å fotografere i utgravingsområdet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar