”No pay for you Madame, you are guest in my country. Welcome to Jemen” sier min medpassasjer i taxien, betaler og forsvinner. Jeg står igjen og føler meg litt dum; med dusinvis av dollar under klærne må jeg la meg bli spandert på av en som nesten ikke har noe. Da jeg spør om å få fotografere ham, svarer han brydd at han har en kone, så det ville ikke sømme seg. Jeg har kommet til Shibam, Manhattan of the Desert.
Hadramawt heter ørkenen som skiller Sanaa fra Oman og den er stor. Og varm. Midt i denne ørken ligger en oase og her finnes Shibam. De 500 boligblokkene av leire strekker seg opp til 9 etasjer og de er bygd og bebodd i dag som de var for 2000 år siden. Jeg føler meg som statist i en film om det gamle testamente. Jeg vandrer i smale gater og jeg er grå av støv. Husene er så høye at det er sval skygge over alt. Folk kikker rart på meg, noen gir meg te og spør hvorfor jeg er i Shibam? Andre har hørt at man kaller Shibam for Man…? Man….? ”Manhattan?” Prøver jeg og jeg får et tannløst smil til svar.” Ja! Shibam er ørkenens Manhattan. But what is Manhattan?”
Dyrene bor i første etasje, konene i andre, kjøkkenet er i tredje, barna i fjerde, gjestene i femte, mannlige gjester i sjette, madrasser i syvende og te serveres i åttende etasje- Og på taket over 9 etasje kan man se en sandstorm som blåser mot Oman.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar