Det var bryllupsfeiring på gårdsplassen utenfor hotellet jeg bodde. Hele dagen hadde menneskene i nabolaget deltatt i forberedelsene. Papirlykter hang i lyktestolpene, glitter hang i buer fra tre til tre og et stort telt var spent opp over lange trebenker. Etter som ettermiddagen snek seg inn over byen, kom flere titalls menn med store fat fullt av mat, blomster og vannpiper.
Det var nesten midnatt. Lyden fra feiringen gjorde det umulig å sove, så jeg gikk ut for å se. Musikken var høy, gårdsplassen var full av festkledde menn som danset i ring, brudgommen pyntet med blomster og glitter, frisk jus til alle. På riktig midtøstensk vis var ropene høye, lyden dårlig og musikken svært intens.
I et smug like ved, fyker svartkledde kvinner inn bak en liten dør. De svever så ubemerket og stille, men fniser når døren åpner seg, og som spøkelseskladden forsvinner de bak den tunge porten. Jeg lister meg sakte etter, sangen og dansen blir svakere og jeg hører et ”psssst!”. En sort hanske vinker fra femte etasje, ”come up!”
I toppetasjen i den 400 år gamle mursteinsbygningen i Sana'a holder kvinnene bryllupsfest. De fniser når jeg kommer inn, noen tar på sin hijab, litt blyge – men de fleste nyfrisert og nysminket i sitt finsete stas – i en krok ligger alle de svarte kappene. Det dugger på vinduene, stemningen er høy, det røykes og sladres og flettes lange fletter. Ville dere ikke gjerne gå ut slik? Spør jeg, uten de svarte kappene – vise frem håret og kjolene og ansiktene deres? Jeg blir ledd av som aldri før. ”Never! It’s for protection!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar