onsdag 22. desember 2010

Saladin of Palmyra

Jeg besøkte Palmyra for første gang i 2001 og da jeg kom tilbake i 2005 var mye ganske annerledes. ”9-11 not good for tourism”, sa Mahran, min favoritt-hotell-vert.







Mahran, eier og driver av New Afga Hotel var ikke bare rammet av 11. september-effekten, men han hadde i tillegg mistet sin gode omtale i en av verdens ledende reiseguidebøker.  Hotellet hans hadde som følge av dette gått dårlig de siste årene.

Denne kvelden var spesiell.  Reiseguidebokas nyeste opplag hadde utgivelsesdato og Mahran ventet spent og urolig på en telefax fra London med kopi av bokas ”accomodation in Palmyra”-sider.  Vi ventet i en restaurant, Mahran konstant i telefonen, kunne ikke sitte stille, vel vitende om at hotellets framtid var avhengig av noen få linjer i en liten bok.

Plutselig ståhei i gata og en løpegutt kom springende med hvite papirer i hånda. 

Mahran sa ”You read!”

-”This excellent budget choice is run by the genial Mahran…”
Stor jubel og applaus
-”What is genial?”
-”Like Einstein”
-”Einstein? I do not know what is Einstein.”
-”Some one very good. Like Saladin!”
Enorm jubel.
Mahran slår seg på brystet og danser omkring
-”Me, Mahran – Saladin of Palmyra!”



Taxi?



Saladin var sultan i Egypt og Syria, og er i både den kristne og muslimske verden også kjent som en dyktig hærfører.  Saladins heltemot og lederskap har gjort ham til kultfigur i den arabiske verden.

tirsdag 21. desember 2010

Camelride?


-Camel-ride, miss?
-No, I can't (smile).  I can not leave the trolley and my baby.
-I take the trolley as well, miss.










In Palymra, everything is possible

Jeg har den ære og glede å presentere Palmyra!



Palmyra er min favoritt!
Derfor har jeg spart denne til jul.



Jeg må bruke et innlegg eller tre for å presentere min hjertenskjær.
Første del inneholder litt traust fakta:



Gamle Tadmor (Palmyra) er Syrias hovedattraksjon og en av verdens mest storartete historiske severdighet. 


Palmyra nevnes i tekster så gamle som i 2. århundre f.Kr. 
Byen var lenge en stasjon for karavaner
og ble etter hvert en romersk koloni. 



Palmyra nådde sin storhetstid i under keiserinne Zenobia
som i 267 kjempet for og vant Palmyra sin uavhengighet fra Romerriket.
I 634 kom den muslimske hær og laget et fort av Temple of Bel.
Resten av Palmyra ble glemt og gjemt av jord og sandstormer. 



Palmyra ble gjenoppdaget i 1678,
men det var ikke før i 1920 de virkelige utgravningene begynte.

tirsdag 14. desember 2010

Karachi

Jeg var så sliten da jeg kom til Karachi. Jeg hadde vært på reise så lenge.
Men gjett hva!? I Karachi solgte de grovt brød!



Kaotisk gateliv i Karachi



torsdag 9. desember 2010

Koranskolen





Fire gutter på veg til koranskolen i Karachi.
Ville gjerne la seg fotografere,
men litt skeptiske
og litt undrende
over at en jente kan ferdes rundt alene.


onsdag 8. desember 2010

Huang Shan - Yellow Mountain


Huang Shan  - eller Yellow Mountain - er en fjellkjede i sørøst Kina. Huang Shan ble  i 1990 oppført på UNESCOs verdensarvliste for sin eksepsjonelle naturlige skjønnhet.  Det er bygget trapper i fjellkjeden hele vegen opp og hele vegen ned og denne rundturen kan være en prøvelse for den sprekeste!  Det betyr lykke for kinesiske par å bestige Huang Shan, og det å overnatte på toppen og å se på den fabelaktige solnedgangen som kan oppstå her, regnes som et høydepunkt i livet.



Men vegen dit var hard


Tre timer den korte vegen opp og syv timer den lange vegen ned - i trapper!
Vel var det fine fjelltopper, men det var ikke særlig moro!


Fjellvegg med trapp


Hotellet  på toppen av fjellet. 


Den berømte solnedgangen over Huang Shan




tirsdag 7. desember 2010

Togtur i Kina, del IV - Fra Shanghai

Det blåste i ei fløyte og toget som var i ferd med å frakte meg fra Shanghai til Huangshan på fjerde klasse, kjørte inn på en stasjon. Klokka var halv elleve og det var blitt mørkt ute.  Så fort toget stanset tøt det nye passasjerer inn gjennom vinduene og dørene.  Damer hylte og fektet med armene, babyene skrek og mennene for opp og sloss for sitteplassen de allerede hadde skaffet seg. Deretter kom selgere styrtende.  De kjempet med hverandre om å få puttet sin hånd inn togvinduet – for å selge sine saker.  Jeg så varmt vann, små brød, små kartonger med juice, kaffe, te og en slags type ”rett i koppen” som så ut til å være mektig populære.  Jeg hadde lært at etter hvert stoppested ble den stramme lukta i kupeen erstattet av rett–i–koppen-lukt og kaffe med melk. De tomme emballasjene ble lett hivd ut av vinduene etter bruk.  For å slippe å gå på det avskyelige toalettet, spiste og drakk jeg minst mulig, men noen brød kjøpte jeg alltid.  De kostet bare noen få Jiao og var pakket inn i plast, slik at jeg ikke behøvde å engste meg for mye når jeg spiste dem.  Diaré på dette toget ville rett og slett være en katastrofe.





Jeg må ha duppet av, for plutselig kjente jeg ett forsiktig dult i siden. Jeg så opp og traff øynene til en konduktør av typen skurk i Donaldblad.  Han buldret ”passe porte” til meg og tydelig følte han at han oste av autoritet.  Svetten spratt i panna hans mens han utålmodig ventet på at jeg skulle finne passet mitt og den gule billetten.  Han røsket dokumentene til seg og stirret bryskt på meg og passet mitt om hverandre.  Tydeligvis var han ikke helt sikker på om meg og bildet av meg var den samme.  På billetten min skrev han nye kruseduller før jeg fikk den tilbake. 

Han sa morskt ”Hard seat why?”  Jeg laget et fortrengt, forpint ansikt. Han sa ”give!” og rakte ut hånden.  Jeg laget et ”jeg forstår ikke ansikt” så han rotet i bukselomma si og fant en krøllete 100 juan seddel og igjen ”give this!”  Jeg avgjorde at det var best å betale.  Ikke noe vits i å risikere trøbbel med denne skurken.  Han stappet seddelen min i lomma si og forsvant.  Etter en stund kom han tilbake og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter han.  Og gjett hva!  Han ga meg en sengeplass!

Godt var det å sove på toget før Huangshan skulle bestiges!





Huangshan er ofte brukt som inspirasjon i tradisjonell kinesisk kunst
Denne akvarell er av Wong Shui Loong

søndag 5. desember 2010

Togtur i Kina, del III

Fra Xi’an skulle reisen fortsette til Shanghai.  Heller ikke denne gangen ble det annet enn hard seat, men jeg var mer dreven nå.  Jeg kom meg inn i en vogn, kjempet meg forbi fyranlegget og forbi toalettet hvor jeg så fant et ledig hjørne der jeg kunne stå.




Fra plassen min i den lille gangen mellom to ulike vogner, kunne jeg skimte livets gang inne i hard seat vognen.  Noen hadde begynt å spise.  De tygde, og det de ikke likte spyttet de ut på gulvet.  Andre var forkjølet og snøt seg ved å klemme tommelfinger og pekefinger over neseryggen mens de blåste ut så hardt de kunne.  Det grønne slimete snørret som kom ut, tørket de av på et hardseatbein, en bærebag eller en skohæl.  Eller de ristet det av fingrene slik at det landet på gulvet. 

Etter noen timer kom en kineser ut av toalettet bak meg og stirret på meg.  Han snakket engelsk som en ål, og lurte på hvor jeg kom fra.  Kineseren så verdien i å ha  internasjonale venner.  Ha gjorde tegn til kompisene sine at de måtte lette på baken, slik at hans celebre nye bekjentskap fikk sitteplass.  O’fryd: Sette seg!

Min nye venn var pratsom og nysgjerrig.  Han ville vite mitt navn, min alder, hva jeg gjorde, hva jeg syntes om Kina, hva jeg syntes om han, om jeg hadde noen kjæreste og i tilfelle hvor var han, om jeg var gift og hvorfor ikke, hvorfor jeg reiste på hard seat og ikke first class.  Jeg prøvde å være så hyggelig jeg kunne i tilfelle han ville kommandere meg vekk fra benken ellers.  Men jeg fikk sitte alle de 36 timene til Shanghai.


Shanghai på 90-tallet



lørdag 4. desember 2010

Togtur i Kina, del II - til Xi'an og Terrakottahæren

Det er helt utrolig hvor varm det går an å bli.  Jeg kjente den hetende varmen fra kullfyranlegget som en slags tykk grøt som la seg over hele kroppen min.  Det var vanskelig å puste og vanskelig å stå.  Under klærne mine rant det svette som store dråper.  Det kilte og klødde når dråpene seilte nedover ryggraden eller nedover fra halsgropa til magen.  Jeg kunne ikke lene meg til noe.  Alt var møkkete og det luktet gammel utedo overalt.  Det lå spytteklyser på gulvet og gamle matrester i vinduskarmene.  Toalettdøren vis-a-vis kullfyranelgget kunne ikke lukkes skikkelig, så den smalt sakte opp og igjen, opp og igjen med rytmiske mellomrom.  Hver gang toalettdøra fòr opp, tok vinden ute et godt tak i pisslukta inne i toalettet og slengte den mot meg. Hver gang døra føk igjen holdt jeg på å bli sprø av det uendelige dunket.




Med jevne mellomrom skulle passasjerene på toget inn på toalettet som seg hør og bør.  Det så ikke ut til at døra som ikke kunne lukkes var særlig til bry for dem.  Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle kikke, men etter en stund i den kvelende varmen var jeg blitt så ør at jeg ikke orket å trekke til meg blikket om en eller annen rumpe huket seg ned over hullet i gulvet. 

15 timer tar turen fra Beijing til Xi’an.
Det var verdt det:







Terrakottahæren består av omlag 8000 leirestatuer
som er del av keiser Qin Shi Huangdi sitt mausoleum. 
Utformingen av dem startet i år 246 f. Kr og varte i nesten 40 år. 
Terrakottahæren ble oppdaget i 1974 av en bonde som skulle grave en brønn
og er blitt ett av 1900-tallets største arkeologiske funn.

Bildene er postkort.  Det var ikke lov til å fotografere i utgravingsområdet.

fredag 3. desember 2010

Togtur i Kina, del I - ut av Beijing

Etter et opphold i Beijing skulle reisen i Kina fortsette.  Fra sovesalen jeg bodde, tok jeg taxi til jernbanestasjonen. Mr. Taxidriver hadde et forheng av kyllingnetting mellom seg selv og meg som satt bak.  Av og til snudde han på hodet, nesten slik at nesa stakk helt gjennom kyllingnettingen.  Han sa noe som visstnok skulle være et spørsmål, kanskje til og med morsomt, så lo han og avsluttet med ”ing-lisch?”.  Han gliste deretter slik at alle de manglende tennene hans blottet seg.  





Beijing var en stor by som så ut som en liten by som aldri tok slutt.  Den var dominert av masse små kiosker som tilsynelatende solgte alt mulig. Og millioner av sykler! Til og med egne veger for sykler!  Til og med egen sykkelrundkjøring.  Alle bare ringer med en bjelle for å varsle at de er på veg, alle de milliarder av mennesker som sykler i kina.




Vel framme lirket jeg 35 Yuan gjennom kyllingnettingen til Mr. Taxidriver og vaklet mot jernbanestasjonsinngangen. Mannen i den ultralille jernbaneluka forsto ingenting da jeg forsøkte å si  ”Xi’an”  så tydelig jeg kunne, med skikkelig bred munn og alle tennene framme.  Han forsøkte deretter å hjelpe meg ved å ramse opp en rekke uforståelige ord som sikkert var andre byer i Kina.  Han viste meg togtabellen som var skrevet på kinesisk og jeg tegnet en terrakottakriger på den. Mannen ristet på hodet, smilte og gav meg et skjema som jeg måtte fylle ut og levere i en annen luke.  I neste luke kunne en dame si ” No have Xi’an first class ticket” og deretter ”hard seat ticket only”  Så førte hun ett skjørt gult papir under den lille luka, der hadde hun skrevet 150 yuan.  Jeg vrengte lommene for yuan og jiao helt til dama smilte og forsvant.  Snart kom hun tilbake med et nytt gult papir og begynte å fylle ut en mengde ruter med kinesiske tegn, mens hun kikket møysommelig på skjemaet jeg hadde fylt ut og deretter på passet mitt som jeg også måtte levere.



De ulike klassene på tog i Kina er delt i fire.  Det fantes sovekupeer med dyne og pute, sovekøyer uten kupe og uten dyne og pute, myke seter med ryggstøtte og til slutt harde benker uten ryggstøtte.  Det var denne klassen som kostet 150 yuan og som kaltes hard seat.




Klokka 19:00 rullet toget inn på stasjonen og alle som hadde tenk seg med, sprang ut av venteværselet og hoppet inn gjennom vinduene på toget. Etter hvert som vinduskarmene ble fylt opp, begynte de som satt der å hale medreisende og deres bagasje opp og inn mens jeg forsøkte å presse meg gjennom døren i enden av vognen.  Da jeg omsider fikk trengt meg inn på toget var hele hard seat fylt til randen av mennesker, kyllinger, bærebager, sigarettsneiper, unger og kurver med niste.  Til og med på hattehyllene satt det folk og dinglet med beina.  De som ikke var fornøyd med plassen de hadde fått eller ikke fått, fikk utrolig nok plass til å sloss litegrann i menneskemengden

Jeg tror at hvert hard seat er laget for tre eller fire ekstra små kinesere.  I denne kupeen må det minst ha vært 6 personer på en benk.  De som ikke fikk plass på benkene eller hattehyllene satt på gulvene og de som ikke fikk plass på gulvene måtte stå på den aller, aller værste plassen og stå, nemlig ved siden av kullfyranlegget.  Der sto jeg. 

mandag 22. november 2010

Sove på taket

I Hama kom jeg til hotellet med det svært misvisende navnet, Hotel Cairo.  I resepsjonen spurte jeg om det fantes et ledig rom.  Den tykke, lille, blide resepsjonisten sa:

”Yes we have, Madame. But too expencive for you. 
You can stay at the roof”





Ingenting slår det å våkne midt på natten – på et tak i Hama – når en etter en av moskeene sender ut sitt karakteristiske bønnerop.  Det bygger seg opp som en fuge for så å plutselig bli stille og alt faller igjen til ro.







onsdag 17. november 2010

På korstog til Sidon



Sidon er en 6000 år gammel fiskelandsby på Libanons sørkyst. 


Her ligger Qalat al-Bahr (1228) på ruinene til
det gamle føniske Temple of Herkules.


Dette er et av mange sjøfort bygget av korsfarere. 



I vannkanten ligger fremdeles rester fra Herkulestempelet som lå her før.






Det føles som om ekko av korsfarere tilbakevendt fra tokt,
fremdeles runger i den gamle ruinen.



mandag 15. november 2010

Kaffe?




Den arabiske kaffe kokes i en liten kjele
 og blir svart som krutt.
Den serveres i små beger
 med sukker og melk hvis du vil.
Men ikke rør om!
Kaffegruten som samler seg i bunn av begeret
 er tykk som våt sement
med smak og konsistens som ikke skal i munnen!




Kaffen på bildet selges i souqen i Damaskus.


onsdag 10. november 2010

Kamel!



I ørkenen i Øst Iran finnes det ville kameler,
så kjør varsomt!








mandag 8. november 2010

En broket historie

Som ekstramateriell til den foregående post, kommer her et lite lynkurs i Kambodsjas brokete moderne historie

Kambodsja var på 18- og 19 hundre tallet en del av Fransk Indokina og ble uavhengig fra franske kolonister i 1953.  Kong Sihanouk ble landets nye leder.  I 1972 erklærte konservative Lon Nol seg selv som president og i det urolige lille landet vokste det straks opp en hær av kommunistiske Røde Khmer soldater.  Disse marsjerte som kjent inn i Phnom Penhs gater i april 1975, Lon Nol flyktet og landets nye leder het Pol Pot.

Røde Khmer drev befolkningen ut av byene og inn i jungelen mens de systematisk brant alt skriftlig materiell, likviderte alle leger, lærere, jurister og politikere.  Folket ble satt i arbeid på rismarkene og landet skulle bygges opp på ny – som en ren og uavhengig stat.  Mellom 1975 og 1979 døde mer en 1 million mennesker p.g.a. sult, utmattelse og drap.

Etter at Vietnam invaderte Kambodsja i 1979, flyktet Pol Pot og hans tilhengere inn i jungelen. Pol Pot ble aldri stilt til ansvar for handlingene sine, men ble avsatt og fengslet etter en intern maktkamp i restene av Røde Khmer. Han døde av naturlige årsaker i 1998.

Fredsarbeidet for kambodsja begynte i Paris i 1989. To år senere var en fredsavtale ferdig utarbeidet og den 13 år lange borgerkrigen tok slutt. FN  ble gitt mandat til å håndheve en våpenhvile samt håndtere flyktninger og nedrustning.

De siste årene har gjenoppbyggingsarbeidet av Kambodsja utviklet seg.  Dette har ført til politisk stabilitet.  Norodom Sihanouk ble gjeninnsatt som konge av Kambodsja i 1993, og da han abdiserte i 2004 ble en av hans sønner valgt som ny konge.