Det blåste i ei fløyte og toget som var i ferd med å frakte meg fra Shanghai til Huangshan på fjerde klasse, kjørte inn på en stasjon. Klokka var halv elleve og det var blitt mørkt ute. Så fort toget stanset tøt det nye passasjerer inn gjennom vinduene og dørene. Damer hylte og fektet med armene, babyene skrek og mennene for opp og sloss for sitteplassen de allerede hadde skaffet seg. Deretter kom selgere styrtende. De kjempet med hverandre om å få puttet sin hånd inn togvinduet – for å selge sine saker. Jeg så varmt vann, små brød, små kartonger med juice, kaffe, te og en slags type ”rett i koppen” som så ut til å være mektig populære. Jeg hadde lært at etter hvert stoppested ble den stramme lukta i kupeen erstattet av rett–i–koppen-lukt og kaffe med melk. De tomme emballasjene ble lett hivd ut av vinduene etter bruk. For å slippe å gå på det avskyelige toalettet, spiste og drakk jeg minst mulig, men noen brød kjøpte jeg alltid. De kostet bare noen få Jiao og var pakket inn i plast, slik at jeg ikke behøvde å engste meg for mye når jeg spiste dem. Diaré på dette toget ville rett og slett være en katastrofe.
Jeg må ha duppet av, for plutselig kjente jeg ett forsiktig dult i siden. Jeg så opp og traff øynene til en konduktør av typen skurk i Donaldblad. Han buldret ”passe porte” til meg og tydelig følte han at han oste av autoritet. Svetten spratt i panna hans mens han utålmodig ventet på at jeg skulle finne passet mitt og den gule billetten. Han røsket dokumentene til seg og stirret bryskt på meg og passet mitt om hverandre. Tydeligvis var han ikke helt sikker på om meg og bildet av meg var den samme. På billetten min skrev han nye kruseduller før jeg fikk den tilbake.
Han sa morskt ”Hard seat why?” Jeg laget et fortrengt, forpint ansikt. Han sa ”give!” og rakte ut hånden. Jeg laget et ”jeg forstår ikke ansikt” så han rotet i bukselomma si og fant en krøllete 100 juan seddel og igjen ”give this!” Jeg avgjorde at det var best å betale. Ikke noe vits i å risikere trøbbel med denne skurken. Han stappet seddelen min i lomma si og forsvant. Etter en stund kom han tilbake og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter han. Og gjett hva! Han ga meg en sengeplass!
Godt var det å sove på toget før Huangshan skulle bestiges!
Godt var det å sove på toget før Huangshan skulle bestiges!
Huangshan er ofte brukt som inspirasjon i tradisjonell kinesisk kunst
Denne akvarell er av Wong Shui Loong
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar