Fra Xi’an skulle reisen fortsette til Shanghai. Heller ikke denne gangen ble det annet enn hard seat, men jeg var mer dreven nå. Jeg kom meg inn i en vogn, kjempet meg forbi fyranlegget og forbi toalettet hvor jeg så fant et ledig hjørne der jeg kunne stå.
Fra plassen min i den lille gangen mellom to ulike vogner, kunne jeg skimte livets gang inne i hard seat vognen. Noen hadde begynt å spise. De tygde, og det de ikke likte spyttet de ut på gulvet. Andre var forkjølet og snøt seg ved å klemme tommelfinger og pekefinger over neseryggen mens de blåste ut så hardt de kunne. Det grønne slimete snørret som kom ut, tørket de av på et hardseatbein, en bærebag eller en skohæl. Eller de ristet det av fingrene slik at det landet på gulvet.
Etter noen timer kom en kineser ut av toalettet bak meg og stirret på meg. Han snakket engelsk som en ål, og lurte på hvor jeg kom fra. Kineseren så verdien i å ha internasjonale venner. Ha gjorde tegn til kompisene sine at de måtte lette på baken, slik at hans celebre nye bekjentskap fikk sitteplass. O’fryd: Sette seg!
Min nye venn var pratsom og nysgjerrig. Han ville vite mitt navn, min alder, hva jeg gjorde, hva jeg syntes om Kina, hva jeg syntes om han, om jeg hadde noen kjæreste og i tilfelle hvor var han, om jeg var gift og hvorfor ikke, hvorfor jeg reiste på hard seat og ikke first class. Jeg prøvde å være så hyggelig jeg kunne i tilfelle han ville kommandere meg vekk fra benken ellers. Men jeg fikk sitte alle de 36 timene til Shanghai.
Shanghai på 90-tallet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar