Etter et opphold i Beijing skulle reisen i Kina fortsette. Fra sovesalen jeg bodde, tok jeg taxi til jernbanestasjonen. Mr. Taxidriver hadde et forheng av kyllingnetting mellom seg selv og meg som satt bak. Av og til snudde han på hodet, nesten slik at nesa stakk helt gjennom kyllingnettingen. Han sa noe som visstnok skulle være et spørsmål, kanskje til og med morsomt, så lo han og avsluttet med ”ing-lisch?”. Han gliste deretter slik at alle de manglende tennene hans blottet seg.
Beijing var en stor by som så ut som en liten by som aldri tok slutt. Den var dominert av masse små kiosker som tilsynelatende solgte alt mulig. Og millioner av sykler! Til og med egne veger for sykler! Til og med egen sykkelrundkjøring. Alle bare ringer med en bjelle for å varsle at de er på veg, alle de milliarder av mennesker som sykler i kina.
Vel framme lirket jeg 35 Yuan gjennom kyllingnettingen til Mr. Taxidriver og vaklet mot jernbanestasjonsinngangen. Mannen i den ultralille jernbaneluka forsto ingenting da jeg forsøkte å si ”Xi’an” så tydelig jeg kunne, med skikkelig bred munn og alle tennene framme. Han forsøkte deretter å hjelpe meg ved å ramse opp en rekke uforståelige ord som sikkert var andre byer i Kina. Han viste meg togtabellen som var skrevet på kinesisk og jeg tegnet en terrakottakriger på den. Mannen ristet på hodet, smilte og gav meg et skjema som jeg måtte fylle ut og levere i en annen luke. I neste luke kunne en dame si ” No have Xi’an first class ticket” og deretter ”hard seat ticket only” Så førte hun ett skjørt gult papir under den lille luka, der hadde hun skrevet 150 yuan. Jeg vrengte lommene for yuan og jiao helt til dama smilte og forsvant. Snart kom hun tilbake med et nytt gult papir og begynte å fylle ut en mengde ruter med kinesiske tegn, mens hun kikket møysommelig på skjemaet jeg hadde fylt ut og deretter på passet mitt som jeg også måtte levere.
De ulike klassene på tog i Kina er delt i fire. Det fantes sovekupeer med dyne og pute, sovekøyer uten kupe og uten dyne og pute, myke seter med ryggstøtte og til slutt harde benker uten ryggstøtte. Det var denne klassen som kostet 150 yuan og som kaltes hard seat.
Klokka 19:00 rullet toget inn på stasjonen og alle som hadde tenk seg med, sprang ut av venteværselet og hoppet inn gjennom vinduene på toget. Etter hvert som vinduskarmene ble fylt opp, begynte de som satt der å hale medreisende og deres bagasje opp og inn mens jeg forsøkte å presse meg gjennom døren i enden av vognen. Da jeg omsider fikk trengt meg inn på toget var hele hard seat fylt til randen av mennesker, kyllinger, bærebager, sigarettsneiper, unger og kurver med niste. Til og med på hattehyllene satt det folk og dinglet med beina. De som ikke var fornøyd med plassen de hadde fått eller ikke fått, fikk utrolig nok plass til å sloss litegrann i menneskemengden
Jeg tror at hvert hard seat er laget for tre eller fire ekstra små kinesere. I denne kupeen må det minst ha vært 6 personer på en benk. De som ikke fikk plass på benkene eller hattehyllene satt på gulvene og de som ikke fikk plass på gulvene måtte stå på den aller, aller værste plassen og stå, nemlig ved siden av kullfyranlegget. Der sto jeg.
