Sulawesi

Sulawesi er blant de indonesiske øyer som ser minst til den store turiststrømmen, slik at hoteller, spisesteder, engelskkunnskaper og transportmuligheter kan synes mer sparsommelig sammenliknet med f.eks. Bali eller Java.  Dette kan ha en sammenheng med at det kreves litt større innsats å komme seg til Sulawesi.  Fra øy til øy i Indonesia er det vanligvis ikke lange turen med båt, men til Sulawesi bør man gjerne fly, for denne øya ligger et godt stykke utenfor allfarvei.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne regionen er tiltrekkende.  Det nydelige landskapet av risterrasser, bananplantasjer, grønnkledde åser og små innsjøer ved siden av det spesielle torajafolket er helt særeget. 

Fjellene i Sør Sulawesi er befolket av Torajafolket.  Torajafolket lever i unike båtformede hus som skal symbolisere hvordan de først kom til Sulawesi. 

Folkegruppen er bruker alle sine sparepenger på sin egen begravelse og er meget gjestfrie.  Dropper du innom og det for eksempel er et bryllup i landsbyen, er du straks invitert.  De sa:  "Hello Welcome.  Please join. Please sit. Please eat. We are having a wedding.  Please stay."

Det aller mest særpregede med Toraja er begravelsesritualene.  Før en toraja dør, lages en dukke som omhyggelig skal minne om dens eier.  Når torajaen tilslutt dør, skal ens dukke monteres på en fjellvegg og kisten med den døde skal plasseres inne i en hule i fjellet.  Nå og da tas knoklene ut for å rengjøres eller plasseres rundt omkring i hulen.  Som turist kan du fritt besøke disse gravstedene og føle den ganske spesielle og trolske atmosfæren det er når et titalls av tredukker stirrer på deg  og diverse hodeskaller og beinrester ligger dandert omkring. 

Begravelsesritualene varierer alt etter hvor rik eller hvor høy status den døde hadde.  Det er også stor forskjell på dukkenes kvalitet, alt fra Knerten til Madame Tusseaud – noe som viser hvor mye penger den døde kunne og ville legge i dukkeproduksjon.

Selve begravelsesseremonien skal transportere den dødes sjel til det neste liv og er selve høydepunktet i en Torajers liv.  Hele seremonien kan ta opp til en uke og nesten ruinere de gjenlevende familiemedlemmene.

Borobudur

Ingenting er så imponerende som Borobudur.  Komplekset er bygget av grå vulkansk sten og dette kolossale tempelet var et forsøk på å gjengi  fjellet Meru -  giganten som hele verden hviler på – i følge indisk mytologi.  Resultatet var det største byggverket på den sørlige halvkule. Det er 35 m høyt og ser ut som et 9 etasjers fjell. 

De fem nederste platåene er kvadratiske og skal forestille den jordiske verden. Over dem reiser det seg tre sirkelrunde terrasser som symboliserer den åndelige verden.  På de øverste trinn ligger en rekke klokkeformede helligdommer og inne i dem sitter en mediterende Buddha.   På toppen av tempelet har man et fabelaktig utsyn over fjellene og vulkanene omkring.

Går man så i ring rundt alle de 9 platåene, vil man tilbakelegge om lag 5 km.  Man vil også se den kanskje største eksisterende samling buddhistisk kunst.  Tempelet er nemlig dekorert med 5000 meter relieffer, 1500 i alt og til sammen finnes det 500 statuer av Buddha.  Relieffene forestiller Buddhas liv og lære, nesten som en lærerbok i sten.

Da Sailendra Dynastiet døde ut ble Borobudur overlatt til seg selv.  Det forfalt litt etter litt og ble dekket til av vill jungel.   Under napoleonskrigene ble Borobudur gjenoppdaget av en engelsk offiser og i 1907 begynte nederlandske arkeologer det omfattende restaureringsarbeidet.

Pram Banan

Ikke fullt så gammelt som Borobudur, ikke fullt så berømt, ikke fullt så stort, men vel så imponerende er den hinduistiske tempelgruppen Prambanan.  Plassen er i likhet med Borobudur et forsøk på å gjenskape det hellige fjellet Meru. Egentlig var det 232 templer på dette området.  Området var en åpen plass med 4 inngangsportaler og 8 hovedtempler, hvor de tre største templene var dedikert Shiva, Vishnu og Brahma. Restaureringen av Prambanan startet så sent som i 1937.

Templene er mektige og stilfulle gravkamre for konger.  De rager opp til 48 meter opp i luften som spydspisser eller massive tårn og inneholder alle kompliserte skulpturer og relieffer. Disse er hugget ut i steinblokkene templene er bygget av.  Motivene er gjerne hentet fra det hinduistiske sagnet Ramayana, samt figurer som skal forestille de ulike gudene i den hinduistiske religionen.

Når solen går ned, står Prambanan som en flombelyst kulisse bak et fantastisk musikkteater som viser Ramayana  historien.

De gamle javanesiske kongedømmer

Indonesia er verdens største øysamfunn og består av til sammen 13677 små og store øyer som strekker seg 5120 km langs ekvator, like langt som fra London til Moskva og tilbake igjen. Her bor det ca 185 millioner mennesker fordelt på 300 etniske grupper som igjen snakker 583 ulike språk.  Her finnes tropiske sumper, 300 vulkaner, varme kilder, hvite palmestrender, arkeologiske skatter, tett jungel, haifiske, kokosnøtter og bananplantasjer.

Det er ingen land i verden hvor det bor flere muslimer enn Indonesia.  Over 80% av befolkningen tilhører denne religionen, men staten er ikke kun styrt av Koranen slik den er i andre land vi kjenner.  Både buddhisme og hinduisme og naturreligioner har en plass i indonesisk kultur og historie, spesielt på Bali hvor hinduismen fortsatt er den ledende trosretning.

Java er det kulturelle og økonomiske hjerte av Indonesia.  Selv om øya kun dekker 6% av landets areal, bor 60% av befolkningen her.  Java har også vært hjem for Indonesias mest strålende kongedømmer og av den grunn finnes en rekke palasser og gamle minnesmerker på øya. 

Sailendra Dynastiet (8. –10. årh.) var det største av alle javanesiske kongedømmer.  De bygget en rekke monumenter og bygninger med en slik storhet og kunstnerisk dyktighet at de regnes som blant de flotteste i verden.  Sailendraene var buddhister og av alle monumenter reist av dette folket er det ikke noe som er så imponerende som det religiøse senter Borobudur. Byggingen av monumentet tok over 75 år.  Det var slik at en hver bonde skyldte kongen av Sailendra ett visst antall arbeidsdager i året som betaling for den psykiske og åndelige beskyttelse de fikk av sin hersker.  Innbyggerene i de over 100 landsbyene nær Borobudur ble derfor befalt å utføre sin arbeidsgjeld ved å arbeide på monumentet. 

Omtrent på samme tid som Sailendra Dynastiet bygget Borobudur, var et annet javanesisk kongedømme, Sanjaya i gang med å bygge Prambanan.  Sanjayas konger var hinduister og Prambanan skulle bli det vakreste hindutempel på Java.  Som seg hør og bør giftet til slutt en Sanjayaprins seg med en Sailendraprinsesse.  De to religioner og de to kongedømmer ble forenet da dette paret satte seg på tronen.

Vannpipekafe i Tripoli

Tripoli er Libanons nest største by. Ved piazzaen Saahat et-Tall, ligger Cafe Fahim.  Dette er en fantastisk atmosfærisk vannpipekafe.  Den spesielle bygningen er fredet og skal minne byen om krigen og dens mange ødeleggelser.  Kulehullene i veggene er ikke tettet igjen og gamle gardiner og ødelagte persienner blåser i vinden.  Inger bor her nå, kun et dusin hvite duer.

Stillhetens tårn med følge

I Yazd hyret jeg en taxi for å ta en titt på stillhetens tårn.  Taxisjåføren syntes det var stas med en utlending i bilen, så han spurte om det var greit at han kjørte hjemom først, han ville gjerne hente noen.  Dermed reiste hele familien hans også til Stillhetens tårn – og etterpå ble det hjemmelagd lunch til alle sammen.

Bebakshid

Det var en passe lang og støvete busstur fra Esfahan til Yazd.  For det meste foregikk denne reisen gjennom et tørt steppelandskap og det var her denne kvinnen kom på. 

Hun var kanskje en av de mest møkkete personer jeg har sett.  Hun var ikledd lag på lag med skjørter og sjal, meget fillete og det var ikke lenger mulig å skimte det som en gang hadde vært tekstilenes farge eller mønster.  Nå var alt grått.  Hun bar på en bylt som var hennes barn og dette barnet hadde kanskje aldri vasket seg i hele sitt liv.  Håret sto til alle kanter, som en tull med støvete stålull.

Hun fikk anvist sete ved siden av meg – den enslige fremmede.

Jeg hilste med et nikk og med svært sammenbitte tenner.  Dernest presset jeg meg selv så langt inn mot veggen i bussen som over hodet mulig.  Jeg ville for mitt bare liv ikke røre ved noe av dette.

Barnet ble straks interessert i meg og ville grafse og klå på det jeg hadde med.  Jeg tullet anorakken min tettere om meg og krøp ned i mitt hjørne så godt jeg kunne.  Barnemoren lot barnet komme ned fra sitt fang og lot det sitte mellom oss.  Jeg holdt på å dåne og var sikker på at nå ville jeg ende opp med både lus og skabb og lopper og det som mulig var.  Derfor tok jeg den lille ryggsekken min opp fra gulvet under meg og plasserte den som en slags vegg mellom meg og kvinnen med barnet.

Kvinnen så på meg – aldeles rasende.  Med ett reiste hun seg halvveis opp i setet sitt og ropte utover i bussen (dette var på persisk, så jeg forsto så klart ikke dette.  Men det kunne høres ut som om hun sa): ”Jeg vil ikke sitte ved siden av dette fæle menneske!  Turist i mitt land og oppfører seg likevel så dårlig!  Hun puffer mitt barn vekk og vil ha hele setet for seg selv!”  Det ble helt stille i bussen.  Alle så på meg.  Kvinnen med barnet dro til seg barnet og tøyknyttet med sitt skrimmel-skrammel og travet bestemt oppover midtgangen i bussen der hun fikk anvist et nytt sete lenger framme.

Bussen var fremdeles svært knyst.  Etter hvert begynte noen å hviske, skulte på meg og hvisket igjen.  Jeg kjente at jeg ble en smule nervøs; hva om jeg be kastet av her, midt i ingenting!?

Jeg hastet gjennom bagasjen min og fant reisehåndboka og dernest ordlista.  Pugget et ord en tre- fire ganger, dro med meg en pakke halvspist kjeks og gikk frem til den sinte kvinnen.

Jeg sa ”bebakshid!” og ga henne kjeksene.  Hun smilte faktisk ikke, men så anerkjennende på meg og gav meg tyggegummi.  Jeg smilte og tok i mot, snudde meg og gikk tilbake mot setet mitt.

En etter en av mine medpassasjerer nikket og smilte da jeg gikk forbi.  Jeg fikk noen tumbs-up og ett og annen ”gooooood”.  Vel tilbake i setet tenkte jeg lettet ”Flott.  Dette gikk ikke så verst”

Bebakshid betyr unnskyld på persisk.

Moskeen på bildet er Amir Chakmak Moskeen i Yazd,  Iran

La Paz

Lukk øyene og tenk deg at du har hundre tusen millioner rustrøde legoklosser i hendene dine.  Du rister legoklossene rundt i den typiske ”så mye hadde jeg, så mye fikk jeg igjen” – bevegelsen. For så å plutselig kaste alle legoklossene utover et stort juv. Klossene faller usystematisk nedover og nedover, helt til de blir liggende stille – alle hulter til bulter – plassert på usannsynlige steder. Slik er La Paz; tusenvis av fattige mursteinshus strødd utover en kraterliknende dal.  Hovedstad og hjemby til over 1 million bolivianere.  Byen spiller i samme sceniske divisjon som Rio de Janeiro, Hong Kong og San Francisco – og glemmes aldri når du først har sett den .

Fascinerende La Paz ligger 4000 m.o.h. og er verdens høyeste beliggende hovedstad.  Sola kan skinne umåtelig sterkt samtidig som den kan være bitende kald.  Byen er en støvete storby med en smule sjarm og tjener svært godt som base for diverse utflukter rundt i Boliva.

Havskilpadder

På Isla Mujeres finnes et havskilpaddereservat!  Det er aldeles nydelig.  Man samler havskilpaddeegg og lar havskilpaddebabyene klekke i egne basseng.  Deretter skal de få vokse seg store før de igjen slippes ut i havet.  På den måten hindrer man de nyklekkede skilpaddebabyene å bli spist av skilpaddeetende dyr. 

Umayyade moskeen

Damascus er den eldste kontinuerlig befolkede by i verden.  Kronjuvelen i byen er Umayyade Moskeen, bygget på ruinene av det 3000 år gamle Temple of Hadad og deretter omformet til det romerske Temple of Jupiter. I 636 begynte det 70 år lage arbeidet med å utforme bygningen til det som skulle bli et av islams mest fantastiske byggverk.

Når man skal besøke Umayyade Moskeen

må man først ta på seg en lang kappe. 

Den får man låne i Putting-on-special-clothes-room.

Les mer om Syria ved å velge "Etiketter" - Syria