Verdenshistorier

Tiahuanaco - Solens Port

2011-12-05T11:33:00.000+01:00

For tusen år siden ble det bygget en seremoniell plass

på et område midt mellom La Paz og Titicacasjøen.

Plassen heter Tiahuanaco

og representerer noen av det beste av Sør-Amerikansk byggekunst

fra perioden før inkaene.

Bygningene som kan sees på Tiahuanaco-området i dag,

kan dateres fra omkring år 300 – 700 e.kr.

Det mest fascinerende er de enorme steinstøttene som er koblet sammen

så tett så tett at ikke en gang en liten basill kan trenge mellom dem.

Det er laget vegger, høye gjerder, statuer og pyramider – alt av stein. Motiver fra Tiahuanaco virker kjent,

for bolivianske kunsthåndverkere velger stadig motiver fra Tiahuanaco

når bilder, belter, vesker, fat og figurer

skal dekoreres og selges til turister eller eksporteres til utlandet.

Særlig er sol-symbolet på den berømte Puerta del Sol veldig populært.

Postkort

Viva Bolivia!

2011-06-01T23:16:00.001+02:00

Bolivia er et vakkert og aldeles nydelig land befolket
av de mest gjestfrie og imøtekommende mennesker.

Landet teller 7,4 millioner mennesker
og 70 % av dem bor på altiplanoet

som rommer hovedstaden La Paz, Titicacasjøen og Ouro.

Over halvparten av befolkningen er indianere
og 35% stammer fra spanjolene som kom til Bolivia i 1531.

Landet er svært fattig og levestandarden er lav.

Indianerkvinnene går fremdeles kledd
i fargesprakende tradisjonelle klær,
svarte herrehatter, kraftige sjal, flere lag med skjørter

og tykke ullstrømper i tynne sandaler.

Les mer om Bolivia ved å velge "Etiketter" Bolivia eller Titicaca

Agra Fort

2011-05-22T21:13:00.003+02:00

Agra Røde Fort (1573) er blant de viktigste monumenter

innen indisk-muslimsk byggekunst

og ble inkludert i Unescos Verdensarvliste i 1983.

Shah Jahan (1592- 1666) var stormogul i Agra
og bygget som kjent Taj Mahal over sin kones grav.

Kort tid før hans død ble han avsatt og fengslet av sin sønn Aurangzeb.

Shan Jahan tilbrakte derfor sine siste år i fangetårnet i Agra Fort,
dog med utsikt mot sitt mesterverk.

Les om Taj Mahal ved å velge ”Etiketter” - India

I fergekø

2011-05-21T22:08:00.000+02:00

Man får ikke akkurat kaffe og winerbrød på denne bilferga her.

Yungas

2011-05-16T00:04:00.000+02:00

Området som kalles Yungas ligger i luftlinje ganske nær La Paz,

men bussturen nedover fjellet tar over tre timer.

Det er veldig spesielt,

for etter å ha forlatt La Paz og kjørt i nedoverbakke en stund,

kommer man til skyene!

Skyene ligger nemlig lavere enn La Paz

og man må gjennom dem for å komme til

grønn vegetasjon, stigende temperatur og høy luftfuktighet.

Plutselig kan jeg ta av lua og vottene.

Det ble sommer!

Les mer om Bolivia ved å velge ”Etiketter” – Bolivia.

Chacaltaya

2011-05-15T22:15:00.003+02:00

Chacaltaya ligger 30 km, eller en 90 minutters kjøretur fra La Paz.

Den siste halvparten av turen sitter du med

hjerte i halsen grunnet den forferdelige svingete

og ekstremt smale grusvegen

som svinger seg humpende oppover fjellet.

Og tør man å kikke ut og ned,

sees de stupbratte fjellsidene som styrter ut fra vegkanten

og videre tusenvis av meter nedover.

Den eldgamle minibussen svinger seg sakte og tålmodig

oppover og oppover,

først til den ene siden og så mot den andre.

Motoren (og jeg) er nesten på sammenbruddets rand og endelig,

etter flere marerittaktige minutter stopper bussen.

Motoren koker og passasjerene kan stige lettet ut

og beundre utsikten fra 5421 m.o.h.

Og utsikten derifra er enorm!

Jeg kan se til verdens ende!

Man kan se altiplanoet strekke seg øst for La Paz,

forbi Titicacasjøen og inn i Peru.

Man står midt i en gruppe snødekte fjelltopper

og speider utover noe man skulle tro var hele verden.

Chacaltaya er et fjell i Cordillera Real,

som er en del av de bolivianske andesfjellene.

Før lå det en isbre over Chacaltayas topp,

men den er på et forunderlig vis smeltet i dag.

Om dette skyldes global oppvarming

eller naturlige klimaforandringer rundt Chacaltaya

er fremdeles tema for diskusjon.

Chacaltaya var verdens høyeste skianlegg,

men siden isbreen smeltet har denne type aktivitet

blitt en smule redusert.

Fra parkeringsplassen må jeg gå de siste 350 meter selv.

På grunn av den tynne lufta er det veldig tungt å puste

og jeg må gå veldig, veldig sakte.

For hvert tiende skritt er jeg totalt utslitt og må sette meg ned å hvile.

Det er akkurat som om det ikke finnes mer luft å puste inn.

Isbreen som her sees til høyre er i dag helt vekk

Det tar meg om lag en time å gå 350 meter.

Og jeg tenker masse på de som melder seg på

en 20 dagers vandretur i den bolivianske fjellheimen.

Les mer om Bolivia ved å velge ”Etiketter” – Bolivia.

Artikler om Titicacasjøen finnes under ”Etiketter” – Titicacasjøen.

Golden Palace

2011-05-09T00:27:00.004+02:00

To tenkende menn står standhaftig ved Golden Palace

Denne bloggen er registrert hos:

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/6dd271a79ebb3bea3debac4d360dd0f3dc59c183

Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/8601/porsgrunn%22%3EPorsgrunn%3C/a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/%22%3Enorske bloggkart</a>!

Kama Sutra i Khajuraho

2011-05-01T23:10:00.005+02:00

I den lille landsbyen Khajuraho, 600 km sørøst for New Dehli,
finnes en gruppe jain-templer med en helt spesiell dekorasjon.

Det er lett å tilbringe noen dager blant disse templene

mens man lager grove vitser.

Templene er nemlig alle dekorert med figurer
opptatt i meget allsidig elskovsakt.

Denne tredimensjonale halvpornografien

var egentlig ment som lære for unge gutter som skulle ut i livet.

I dag står de tusen år gamle templene der

som en erotisk attraksjon for turister

og har gjort at lille Khajuraho har fått egen flyplass.

New Dehli

2011-04-28T00:32:00.002+02:00

Utsikt den ene vegen:

Utsikt den andre vegen:

Rot, bråk og støv.

Du kan elske den eller hate den.

Farger, lyd og vrimmel

Du vil i alle fall aldri glemme.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/8b12e4577f1bb57fd782070a941bd49849014d6b

Aleppo

2011-04-17T19:47:00.002+02:00

-Aleppo? Hvorfor skal du til Aleppo?

-For å kjøpe såpe!

-Såpe?

-Ja, verdens beste såpe lages i Aleppo.

Marked i Quenca

2011-04-16T19:11:00.002+02:00

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/8fba8aabacf55be667eeb38c5f864a23ef3cee4d

Sexy woman

2011-03-31T22:46:00.005+02:00

Da inkariket oppsto på 1100-tallet og frem til spanjolene nådde byen i 1533, var Cusco inkaenes hovedstad. Følgelig finnes en rekke minnesmerker fra denne tiden nær Cuscos sentrum. Det lureste er å ta en skranglebuss oppover fjellet den ene vegen og deretter gå tilbake og besøke en håndfull inkaruiner underveis.

Den største og mest betydningsfulle ruinen nær Cusco er Sacsayhuaman. Ruinen har form som en sirkel, hvor halvparten er en sikksakkvegg. Da kunne nemlig inkaene gjemme seg bak sikksakkene og storme fram ved angrep. Veggen er satt sammen av flere meter høye steiner. Disse er hogget så presist til at det ikke engang er mulig å stikke en liten nål mellom sprekkene. Fra avstand ser Sacsayhuaman ut som hodet til en puma, hvor sikksakkene er pumaens tenner.

Utsikt mot Cusco

Det er ikke lett å fortelle hvor du skal eller hvor du har vært når det gjelder denne ruinen. Mange bokstaver i en underlig sammensetning er svært forvirrende. Isteden kan man si ”sexywoman”. Da stopper i alle fall bussen eller taxien på rett sted.

Se flere innlegg fra Peru ved å velge etiketter - Peru.

En maursluker i regnskogen

2011-03-20T22:02:00.002+01:00

-Anne, this almost never happens!

-What?

-An anteater!

-Ant-eater?

-Yes! In the tree! I only saw anteater very few times.

Se dette innlegget i en større sammenheng

ved å velge etiketter - Ecuador

Marked i Kairouan

2011-03-18T00:02:00.002+01:00

El Jem

2011-03-17T00:30:00.013+01:00

Det enkleste, morsomste og mest effektive i Tunisia er å komme seg fra sted til sted fordi alle byer har en louage-stasjon. En louage er en stor taxi som kjører til en forhåndsbestemt destinasjon når den er full og passasjerene deler deretter utgiftene. Praktisk talt er det bare å møte opp på den lokale louagestasjonen, så kommer en av louage arbeiderene løpende og spør hvor du skal. Du svarer og han vil manøvrere deg inn i en av bilene som har denne destinasjonen. Da sitter du så å venter til bilen er fylt opp og vips – av sted! Sjåføren spiller arabisk popmusikk og landskapet utenfor suser av sted. Det hele er så behagelig, effektivt, billig og enkelt at man kan bare undre seg over hvorfor ikke flere land benytter seg av en slik ordning.

Louagen suser langs støvete veger, landskapet er flatt og ørkenaktig

og plutselig i det fjerne reiser det seg en enorm vegg

som bare blir større og større jo nærmere vi kommer,

- og som til slutt viser seg å være et colosseum.

(postkort)

Colosseumet i El-Jem

er et av de mest imponerende romerske monument i Afrika,

og er nesten så stort som det i Roma.

Det sies å være bygget i 230 f.kr.

og har vært brukt som forsvarsmur mange ganger i sin historie.

Nå er det et gigantisk minnesmerke

som man kan bruke time etter time å klatre i, utforske og drømme i.

Litt spøkelsesaktig kanskje,

da landsbyen rundt er så liten at den nesten ikke synes i forhold til store ruinene.

Tunisia?

2011-03-16T23:56:00.004+01:00

Kjapt, trygt og billig - (og til og med charter).

Tunisia har en liste over attraksjoner som kunne tilhøre ett land av dobbel størrelse. Her finnes nydelige sandstrender, den fascinerende Sahara ørkenen, mektige kameler og lange kamelkaravaner, storbyliv i Tunis, tradisjonsrike småbyer, spektakulære Berberbyer og en rekke historiske og arkeologiske fortidsminner fra 2500 år tilbake i tid og fram da Kartago var sentrum for den romerske provinsen Afrika.

Tunisia er Nord-Afrikas minste land og etter en svært turbulent fortid ble det selvstendig så sent som i 1956. Landets nye president fjernet landets religiøse ledere, innførte skoleplikt for alle, innførte rettigheter for kvinner og forbød polygami. Landet er trygt, det er minimalt med vold og kriminalitet. Vær bare obs ovenfor taxisjåførene – de har en tendens til å skru av taksameteret like før bilen stanser og forlange dobbel pris før de slipper deg ut. Stig derfor ut av drosjen før du gir ham de pengene han fortjener.

Kjøpmann Abdullah

2011-03-07T01:00:00.003+01:00

Abdullah er kjøpmann i Taiz og ble min venn

fordi jeg kjøpte vann og Cola hver dag.

Da jeg spurte om jeg kunne få ta et bilde av ham

sa han

"Just one moment"

og vips så var søkeren full av av hoder,

sikkert alle hans sønner som også ville være med på bildet.

Lufthansa?

2011-03-03T21:37:00.001+01:00

Dette er Taiz, en middels stor by i Jemen.

Jeg hadde et ærend angående min flybillett hjem

så jeg oppsøkte ulike reisebyrå i byen.

Men ingen hadde hørt om Lufthansa.

Marked i Taiz

2011-03-02T00:05:00.001+01:00

Chichén Itzá

2011-03-01T00:09:00.004+01:00

Bussterminalene i Mexico svært enkle å ha med å gjøre.
Vips - så er man inne i en komfortabel buss som tar deg like til Chichén Itzá. Lokalbefolkningen er veldig vennlige og hjelpsomme.
De vinker og roper til deg når bussen nærmer seg et naturlig turist-stoppested,
så det er ganske vanskelig å rote seg bort.

El Castillo er Chichén Itzás hovedbygning
og den reiser seg 25 majestetiske meter opp fra bakken.

Pyramiden antas å ha blitt bygget i år 800
og er egentlig en mayakalender utformet i sten:

Hver av pyramidens ni nivå er delt i to av en trapp

og slik illustrerer El Castillo de 18 månedene i mayaåret.

De fire trappene har 91 trinn hver

og til sammen blir dette 365, antall dager i et år.

Templo de Chac-Mool

Edificio de las Monjas

Yucatán og Maya

2011-02-28T20:14:00.003+01:00

Yucatán-halvøya er mayaenes kongerike. Etter en både strålende og voldelig fortid, lever mayafolket i dag på samme sted som deres forfedre gjorde for 1000 år siden. De er stolte av å være mexicanere, men enda stoltere av å være Maya. Og det Yucatán som også inkluderer Guatemala og Belize, de ser på som sitt land. I mayakulturens hurradager ( år 600 –900) besto riket av flere småstater som hver hadde sin konge som var byens sosiale, religiøse og politiske senter.

Det mest berømte og best restaurerte av disse kongerikene er Chichén Itzá.

El Castillo

Men først litt mer om Mexico:

Man tror at Mexicos første innbyggere vandret fra Sibir under den siste istiden. Og at dette var 20 000 år før Colombus nådde det Amerikanske kontinent. Disse menneskene begynte å dyrke jorden omkring 6500 f. Kr og formet stasjonære landsbyer 3000 år senere. Byene ble etter hvert høyt utviklede sivilisasjoner som nådde sin gullalder rundt 1200 f. Kr. til 1521 e.Kr. Av disse regnes maya- og azteker-kulturen som de mest kjente. Etter 1521 preges historien av spanjolene som gikk i land og ødela aztekernes keiserrike og landets penger, makt og politikk.

Spanjolene hadde lusket rundt i Karibien siden Columbus ankom i 1492. De hadde omsider forstått at de ikke hadde kommet til India, og skulle derfor lete etter en passasje gjennom det ukjente fastlandet de var kommet til. De hadde også hørt rykter om gull og skjulte skatter og med base på Cuba gjorde spanjolene flere ekspedisjoner til fastlandet, men ble slått tilbake av lokale innbyggere. Den 15 februar 1519 ledet Hernán Cortés 11 skip, 550 menn og 16 hester i land på Yucatán-halvøya. Etter denne dag forlot spanjolene Mexico aldri.

Rismarker

2011-02-24T21:47:00.000+01:00

-Tror du han tenker " This is my food" eller "This is my money"?

-Jeg tror han tenker "This is my job"

Verdens tredje største pyramide

2011-02-17T00:13:00.004+01:00

Teothiuacán [teh-oh-tih-wah-KAN] er et aztekisk navn
og betyr ”gudenes sted”,

men denne bemerkelsesverdige ruinbyen har røtter i en sivilisasjon
som er langt eldre enn aztekertiden.

Rundt år 500 var byen større enn keisertidens Rom og enkelte teorier mener

at det en gang har bodd over 200 000 mennesker her.

Teothiuacán var en høyt utviklet by med brede gater, templer og privatboliger

samt to pyramider som er blant de største i verden.

I dag er dette fortsatt en svært imponerende plass og er det ett sted man ikke skal gå glipp av under et besøk til Mexico City, er det Zona Archaeological Teothiuacán, en times tid på bussen fra sentrum.

Teothiuacán er bygget over en pinlig nøyaktig plan. Alle gater er rette og alle bygg ligger i system i forhold til hverandre. Hovedgaten – De Dødes Gate – strekker seg rett gjennom hele byen fra sør til nord og måler 2,3 km. Langs denne gaten er det regelmessig bygget lave tempelbygg kombinert med store åpne plasser.

Verdens tredje største pyramide er Pirámide del Sol.

Den er over 70 m høy og bygget av 3 millioner tonn stein.

Under storhetstiden var denne pyramiden rød,

men i dag er det bare grå sten som reiser seg opp fra bakken.

Det er fullt mulig å klatre opp de 248 trappetrinnene,

men ikke hvis du har hjerteproblemer eller handleposer,

sier informasjonsskiltet foran pyramiden.

Pirámide de la Luna ligger helt nord i komplekset og er ikke så stor som solpyramiden, men vakrere utført. Fra toppen har man den beste panoramautsikt over hele området og det er akkurat her Teothiuacán kvalifiserer seg til en plass på topp-ti-lista.

Ingen kan med sikkerhet si hvordan Teothiuacán gikk i oppløsning,
men sikkert er det at byen fikk en brå slutt. Ved inngangen til 700 – tallet
var byen plyndret og brent.

Coca Cola

2011-02-04T00:27:00.001+01:00

Det sies at nest etter OK
er Coca Cola det ordet flest mennesker i hele verden forstår.

Inlay lake

2011-02-01T22:12:00.002+01:00

En dag i en liten by ved Inlay Lake i Burma

2011-01-24T00:03:00.001+01:00

Du verden - hvor man av og til kan føle seg malplassert, særlig som turist. Og hvor vanskelig det kan synes å være, det å komme i kontakt med mennesker som lever et liv så forskjellig fra ens eget. Men du, hvor enkle midler som skal til - for å føle at man har fått venner for livet.

Triumph Arch and the Longstreet

2011-01-16T00:06:00.002+01:00

Det er kanskje fristende å tenke på Palmyra som enda en romersk ruinby,

men det er det altså ikke.

Dens layout følger ikke romersk byplanlegging i det hele tatt.

Søylegangen er hovedgaten i ruinen

og strekker seg fra Temlple of Bel i Nordvest,

gjennom The Momental Arch

og videre 700m ned mot Funerary Temple i sørøst.

Gaten var aldri brosteinsbelagt
fordi den i hovedsak ble brukt av kameler.

Temple of Bel

2011-01-11T00:17:00.010+01:00

Temple of Bel er den vakreste, mest komplette

og mest imponerende del av ruinen i Palmyra.

Tempelkomplekset er todelt;
en stor inngjerdet gårdsplass og selve tempelbygningen.

Tempelet fra omkring år 30 e.Kr en bemerkelsesverdig sammensmeltning

av arabisk, romersk og gresk tradisjon.

Det er svært uvanlig å se

en hovedinngangen fra siden, ikke fra enden.

I ettermiddagslyset er komplekset på sitt absolutt beste.

Anaconda

2011-01-05T21:55:00.001+01:00

Jeg var i ferd med å pakke tingene mine. Oppholdet i regnskogen var slutt og jeg skulle fly tilbake til Quito.

"Anne, come. But be quiet – don’t make a sound."

Jeg gikk ut av teltet og så at Pablo og indianerne som drev leirplassen var i ferd med å sette seg i en av tømmerstokk-kanoene.

"Join us, Anne. This is extremely rare.
There is an anaconda resting down by the river."

Når kommer bussen?

2011-01-05T21:30:00.001+01:00

Dame som venter på bussen.

Cuenca, Ecuador

Saladin of Palmyra

2010-12-22T01:01:00.007+01:00

Jeg besøkte Palmyra for første gang i 2001 og da jeg kom tilbake i 2005 var mye ganske annerledes. ”9-11 not good for tourism”, sa Mahran, min favoritt-hotell-vert.

Mahran, eier og driver av New Afga Hotel var ikke bare rammet av 11. september-effekten, men han hadde i tillegg mistet sin gode omtale i en av verdens ledende reiseguidebøker. Hotellet hans hadde som følge av dette gått dårlig de siste årene.

Denne kvelden var spesiell. Reiseguidebokas nyeste opplag hadde utgivelsesdato og Mahran ventet spent og urolig på en telefax fra London med kopi av bokas ”accomodation in Palmyra”-sider. Vi ventet i en restaurant, Mahran konstant i telefonen, kunne ikke sitte stille, vel vitende om at hotellets framtid var avhengig av noen få linjer i en liten bok.

Plutselig ståhei i gata og en løpegutt kom springende med hvite papirer i hånda.

Mahran sa ”You read!”

-”This excellent budget choice is run by the genial Mahran…”

Stor jubel og applaus

-”What is genial?”

-”Like Einstein”

-”Einstein? I do not know what is Einstein.”

-”Some one very good. Like Saladin!”

Enorm jubel.

Mahran slår seg på brystet og danser omkring

-”Me, Mahran – Saladin of Palmyra!”

Taxi?

Saladin var sultan i Egypt og Syria, og er i både den kristne og muslimske verden også kjent som en dyktig hærfører. Saladins heltemot og lederskap har gjort ham til kultfigur i den arabiske verden.

Camelride?

2010-12-21T11:18:00.005+01:00

-Camel-ride, miss?

-No, I can't (smile). I can not leave the trolley and my baby.

-I take the trolley as well, miss.

In Palymra, everything is possible

Jeg har den ære og glede å presentere Palmyra!

2010-12-21T10:59:00.008+01:00

Palmyra er min favoritt!

Derfor har jeg spart denne til jul.

Jeg må bruke et innlegg eller tre for å presentere min hjertenskjær.

Første del inneholder litt traust fakta:

Gamle Tadmor (Palmyra) er Syrias hovedattraksjon og en av verdens mest storartete historiske severdighet.

Palmyra nevnes i tekster så gamle som i 2. århundre f.Kr.
Byen var lenge en stasjon for karavaner
og ble etter hvert en romersk koloni.

Palmyra nådde sin storhetstid i under keiserinne Zenobia
som i 267 kjempet for og vant Palmyra sin uavhengighet fra Romerriket.
I 634 kom den muslimske hær og laget et fort av Temple of Bel.
Resten av Palmyra ble glemt og gjemt av jord og sandstormer.

Palmyra ble gjenoppdaget i 1678,
men det var ikke før i 1920 de virkelige utgravningene begynte.

Karachi

2010-12-14T20:42:00.003+01:00

Jeg var så sliten da jeg kom til Karachi. Jeg hadde vært på reise så lenge.

Men gjett hva!? I Karachi solgte de grovt brød!

Kaotisk gateliv i Karachi

Koranskolen

2010-12-09T01:33:00.004+01:00

Fire gutter på veg til koranskolen i Karachi.

Ville gjerne la seg fotografere,

men litt skeptiske

og litt undrende

over at en jente kan ferdes rundt alene.

Huang Shan - Yellow Mountain

2010-12-08T00:38:00.008+01:00

Huang Shan - eller Yellow Mountain - er en fjellkjede i sørøst Kina. Huang Shan ble i 1990 oppført på UNESCOs verdensarvliste for sin eksepsjonelle naturlige skjønnhet. Det er bygget trapper i fjellkjeden hele vegen opp og hele vegen ned og denne rundturen kan være en prøvelse for den sprekeste! Det betyr lykke for kinesiske par å bestige Huang Shan, og det å overnatte på toppen og å se på den fabelaktige solnedgangen som kan oppstå her, regnes som et høydepunkt i livet.

Men vegen dit var hard

Tre timer den korte vegen opp og syv timer den lange vegen ned - i trapper!

Vel var det fine fjelltopper, men det var ikke særlig moro!

Fjellvegg med trapp

Hotellet på toppen av fjellet.

Den berømte solnedgangen over Huang Shan

Togtur i Kina, del IV - Fra Shanghai

2010-12-07T01:00:00.012+01:00

Det blåste i ei fløyte og toget som var i ferd med å frakte meg fra Shanghai til Huangshan på fjerde klasse, kjørte inn på en stasjon. Klokka var halv elleve og det var blitt mørkt ute. Så fort toget stanset tøt det nye passasjerer inn gjennom vinduene og dørene. Damer hylte og fektet med armene, babyene skrek og mennene for opp og sloss for sitteplassen de allerede hadde skaffet seg. Deretter kom selgere styrtende. De kjempet med hverandre om å få puttet sin hånd inn togvinduet – for å selge sine saker. Jeg så varmt vann, små brød, små kartonger med juice, kaffe, te og en slags type ”rett i koppen” som så ut til å være mektig populære. Jeg hadde lært at etter hvert stoppested ble den stramme lukta i kupeen erstattet av rett–i–koppen-lukt og kaffe med melk. De tomme emballasjene ble lett hivd ut av vinduene etter bruk. For å slippe å gå på det avskyelige toalettet, spiste og drakk jeg minst mulig, men noen brød kjøpte jeg alltid. De kostet bare noen få Jiao og var pakket inn i plast, slik at jeg ikke behøvde å engste meg for mye når jeg spiste dem. Diaré på dette toget ville rett og slett være en katastrofe.

Jeg må ha duppet av, for plutselig kjente jeg ett forsiktig dult i siden. Jeg så opp og traff øynene til en konduktør av typen skurk i Donaldblad. Han buldret ”passe porte” til meg og tydelig følte han at han oste av autoritet. Svetten spratt i panna hans mens han utålmodig ventet på at jeg skulle finne passet mitt og den gule billetten. Han røsket dokumentene til seg og stirret bryskt på meg og passet mitt om hverandre. Tydeligvis var han ikke helt sikker på om meg og bildet av meg var den samme. På billetten min skrev han nye kruseduller før jeg fikk den tilbake.

Han sa morskt ”Hard seat why?” Jeg laget et fortrengt, forpint ansikt. Han sa ”give!” og rakte ut hånden. Jeg laget et ”jeg forstår ikke ansikt” så han rotet i bukselomma si og fant en krøllete 100 juan seddel og igjen ”give this!” Jeg avgjorde at det var best å betale. Ikke noe vits i å risikere trøbbel med denne skurken. Han stappet seddelen min i lomma si og forsvant. Etter en stund kom han tilbake og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter han. Og gjett hva! Han ga meg en sengeplass!

Godt var det å sove på toget før Huangshan skulle bestiges!

Huangshan er ofte brukt som inspirasjon i tradisjonell kinesisk kunst

Denne akvarell er av Wong Shui Loong

Togtur i Kina, del III

2010-12-05T22:28:00.010+01:00

Fra Xi’an skulle reisen fortsette til Shanghai. Heller ikke denne gangen ble det annet enn hard seat, men jeg var mer dreven nå. Jeg kom meg inn i en vogn, kjempet meg forbi fyranlegget og forbi toalettet hvor jeg så fant et ledig hjørne der jeg kunne stå.

Fra plassen min i den lille gangen mellom to ulike vogner, kunne jeg skimte livets gang inne i hard seat vognen. Noen hadde begynt å spise. De tygde, og det de ikke likte spyttet de ut på gulvet. Andre var forkjølet og snøt seg ved å klemme tommelfinger og pekefinger over neseryggen mens de blåste ut så hardt de kunne. Det grønne slimete snørret som kom ut, tørket de av på et hardseatbein, en bærebag eller en skohæl. Eller de ristet det av fingrene slik at det landet på gulvet.

Etter noen timer kom en kineser ut av toalettet bak meg og stirret på meg. Han snakket engelsk som en ål, og lurte på hvor jeg kom fra. Kineseren så verdien i å ha internasjonale venner. Ha gjorde tegn til kompisene sine at de måtte lette på baken, slik at hans celebre nye bekjentskap fikk sitteplass. O’fryd: Sette seg!

Min nye venn var pratsom og nysgjerrig. Han ville vite mitt navn, min alder, hva jeg gjorde, hva jeg syntes om Kina, hva jeg syntes om han, om jeg hadde noen kjæreste og i tilfelle hvor var han, om jeg var gift og hvorfor ikke, hvorfor jeg reiste på hard seat og ikke first class. Jeg prøvde å være så hyggelig jeg kunne i tilfelle han ville kommandere meg vekk fra benken ellers. Men jeg fikk sitte alle de 36 timene til Shanghai.

Shanghai på 90-tallet

Togtur i Kina, del II - til Xi'an og Terrakottahæren

2010-12-04T00:18:00.012+01:00

Det er helt utrolig hvor varm det går an å bli. Jeg kjente den hetende varmen fra kullfyranlegget som en slags tykk grøt som la seg over hele kroppen min. Det var vanskelig å puste og vanskelig å stå. Under klærne mine rant det svette som store dråper. Det kilte og klødde når dråpene seilte nedover ryggraden eller nedover fra halsgropa til magen. Jeg kunne ikke lene meg til noe. Alt var møkkete og det luktet gammel utedo overalt. Det lå spytteklyser på gulvet og gamle matrester i vinduskarmene. Toalettdøren vis-a-vis kullfyranelgget kunne ikke lukkes skikkelig, så den smalt sakte opp og igjen, opp og igjen med rytmiske mellomrom. Hver gang toalettdøra fòr opp, tok vinden ute et godt tak i pisslukta inne i toalettet og slengte den mot meg. Hver gang døra føk igjen holdt jeg på å bli sprø av det uendelige dunket.

Med jevne mellomrom skulle passasjerene på toget inn på toalettet som seg hør og bør. Det så ikke ut til at døra som ikke kunne lukkes var særlig til bry for dem. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle kikke, men etter en stund i den kvelende varmen var jeg blitt så ør at jeg ikke orket å trekke til meg blikket om en eller annen rumpe huket seg ned over hullet i gulvet.

15 timer tar turen fra Beijing til Xi’an.
Det var verdt det:

Terrakottahæren består av omlag 8000 leirestatuer

som er del av keiser Qin Shi Huangdi sitt mausoleum.

Utformingen av dem startet i år 246 f. Kr og varte i nesten 40 år.

Terrakottahæren ble oppdaget i 1974 av en bonde som skulle grave en brønn

og er blitt ett av 1900-tallets største arkeologiske funn.

Bildene er postkort. Det var ikke lov til å fotografere i utgravingsområdet.

Togtur i Kina, del I - ut av Beijing

2010-12-03T23:30:00.019+01:00

Etter et opphold i Beijing skulle reisen i Kina fortsette. Fra sovesalen jeg bodde, tok jeg taxi til jernbanestasjonen. Mr. Taxidriver hadde et forheng av kyllingnetting mellom seg selv og meg som satt bak. Av og til snudde han på hodet, nesten slik at nesa stakk helt gjennom kyllingnettingen. Han sa noe som visstnok skulle være et spørsmål, kanskje til og med morsomt, så lo han og avsluttet med ”ing-lisch?”. Han gliste deretter slik at alle de manglende tennene hans blottet seg.

Beijing var en stor by som så ut som en liten by som aldri tok slutt. Den var dominert av masse små kiosker som tilsynelatende solgte alt mulig. Og millioner av sykler! Til og med egne veger for sykler! Til og med egen sykkelrundkjøring. Alle bare ringer med en bjelle for å varsle at de er på veg, alle de milliarder av mennesker som sykler i kina.

Vel framme lirket jeg 35 Yuan gjennom kyllingnettingen til Mr. Taxidriver og vaklet mot jernbanestasjonsinngangen. Mannen i den ultralille jernbaneluka forsto ingenting da jeg forsøkte å si ”Xi’an” så tydelig jeg kunne, med skikkelig bred munn og alle tennene framme. Han forsøkte deretter å hjelpe meg ved å ramse opp en rekke uforståelige ord som sikkert var andre byer i Kina. Han viste meg togtabellen som var skrevet på kinesisk og jeg tegnet en terrakottakriger på den. Mannen ristet på hodet, smilte og gav meg et skjema som jeg måtte fylle ut og levere i en annen luke. I neste luke kunne en dame si ” No have Xi’an first class ticket” og deretter ”hard seat ticket only” Så førte hun ett skjørt gult papir under den lille luka, der hadde hun skrevet 150 yuan. Jeg vrengte lommene for yuan og jiao helt til dama smilte og forsvant. Snart kom hun tilbake med et nytt gult papir og begynte å fylle ut en mengde ruter med kinesiske tegn, mens hun kikket møysommelig på skjemaet jeg hadde fylt ut og deretter på passet mitt som jeg også måtte levere.

De ulike klassene på tog i Kina er delt i fire. Det fantes sovekupeer med dyne og pute, sovekøyer uten kupe og uten dyne og pute, myke seter med ryggstøtte og til slutt harde benker uten ryggstøtte. Det var denne klassen som kostet 150 yuan og som kaltes hard seat.

Klokka 19:00 rullet toget inn på stasjonen og alle som hadde tenk seg med, sprang ut av venteværselet og hoppet inn gjennom vinduene på toget. Etter hvert som vinduskarmene ble fylt opp, begynte de som satt der å hale medreisende og deres bagasje opp og inn mens jeg forsøkte å presse meg gjennom døren i enden av vognen. Da jeg omsider fikk trengt meg inn på toget var hele hard seat fylt til randen av mennesker, kyllinger, bærebager, sigarettsneiper, unger og kurver med niste. Til og med på hattehyllene satt det folk og dinglet med beina. De som ikke var fornøyd med plassen de hadde fått eller ikke fått, fikk utrolig nok plass til å sloss litegrann i menneskemengden

Jeg tror at hvert hard seat er laget for tre eller fire ekstra små kinesere. I denne kupeen må det minst ha vært 6 personer på en benk. De som ikke fikk plass på benkene eller hattehyllene satt på gulvene og de som ikke fikk plass på gulvene måtte stå på den aller, aller værste plassen og stå, nemlig ved siden av kullfyranlegget. Der sto jeg.

Sove på taket

2010-11-22T00:14:00.004+01:00

I Hama kom jeg til hotellet med det svært misvisende navnet, Hotel Cairo. I resepsjonen spurte jeg om det fantes et ledig rom. Den tykke, lille, blide resepsjonisten sa:

”Yes we have, Madame. But too expencive for you.
You can stay at the roof”

Ingenting slår det å våkne midt på natten – på et tak i Hama – når en etter en av moskeene sender ut sitt karakteristiske bønnerop. Det bygger seg opp som en fuge for så å plutselig bli stille og alt faller igjen til ro.

På korstog til Sidon

2010-11-17T19:32:00.019+01:00

Sidon er en 6000 år gammel fiskelandsby på Libanons sørkyst.

Her ligger Qalat al-Bahr (1228) på ruinene til

det gamle føniske Temple of Herkules.

Dette er et av mange sjøfort bygget av korsfarere.

I vannkanten ligger fremdeles rester fra Herkulestempelet som lå her før.

Det føles som om ekko av korsfarere tilbakevendt fra tokt,

fremdeles runger i den gamle ruinen.

Kaffe?

2010-11-15T21:55:00.003+01:00

Den arabiske kaffe kokes i en liten kjele

og blir svart som krutt.

Den serveres i små beger

med sukker og melk hvis du vil.

Men ikke rør om!

Kaffegruten som samler seg i bunn av begeret

er tykk som våt sement

med smak og konsistens som ikke skal i munnen!

Kaffen på bildet selges i souqen i Damaskus.

Kamel!

2010-11-10T23:37:00.004+01:00

I ørkenen i Øst Iran finnes det ville kameler,

så kjør varsomt!

En broket historie

2010-11-08T01:04:00.005+01:00

Som ekstramateriell til den foregående post, kommer her et lite lynkurs i Kambodsjas brokete moderne historie

Kambodsja var på 18- og 19 hundre tallet en del av Fransk Indokina og ble uavhengig fra franske kolonister i 1953. Kong Sihanouk ble landets nye leder. I 1972 erklærte konservative Lon Nol seg selv som president og i det urolige lille landet vokste det straks opp en hær av kommunistiske Røde Khmer soldater. Disse marsjerte som kjent inn i Phnom Penhs gater i april 1975, Lon Nol flyktet og landets nye leder het Pol Pot.

Røde Khmer drev befolkningen ut av byene og inn i jungelen mens de systematisk brant alt skriftlig materiell, likviderte alle leger, lærere, jurister og politikere. Folket ble satt i arbeid på rismarkene og landet skulle bygges opp på ny – som en ren og uavhengig stat. Mellom 1975 og 1979 døde mer en 1 million mennesker p.g.a. sult, utmattelse og drap.

Etter at Vietnam invaderte Kambodsja i 1979, flyktet Pol Pot og hans tilhengere inn i jungelen. Pol Pot ble aldri stilt til ansvar for handlingene sine, men ble avsatt og fengslet etter en intern maktkamp i restene av Røde Khmer. Han døde av naturlige årsaker i 1998.

Fredsarbeidet for kambodsja begynte i Paris i 1989. To år senere var en fredsavtale ferdig utarbeidet og den 13 år lange borgerkrigen tok slutt. FN ble gitt mandat til å håndheve en våpenhvile samt håndtere flyktninger og nedrustning.

De siste årene har gjenoppbyggingsarbeidet av Kambodsja utviklet seg. Dette har ført til politisk stabilitet. Norodom Sihanouk ble gjeninnsatt som konge av Kambodsja i 1993, og da han abdiserte i 2004 ble en av hans sønner valgt som ny konge.

Politi-razzia i Phnom Penh

2010-11-07T23:42:00.019+01:00

Som ung backpacker i Sørøst-Asia på 90-tallet, møtte jeg et ganske annerledes Kambodsja enn hva Kambodsja er i dag. Det fantes ikke turister i landet og for å besøke Ankor Wat måtte man ha spesiell audiens og betale for et privat fly som kunne frakte deg dit. Borgerkrigen var just slutt og Pol Pot levde fredløs i jungelen.

Dette er utdrag fra en reiselivsartikkel jeg skrev i 1995:

"Vegene i Phnom Penh var av jord og søle og langs kantene rant vaskevann, oljesøl og kloakk. Nakne unger lekte i veikanten. På fortauskanten arbeidet sykkelreparatører, frisører, grøftegravere og dieselselgere. Der satt benløse tiggere, der sov familier om natten, der spiste de og der bodde de. Og de tente bål på fortauet for å holde seg varme.

Det fantes ikke butikker, det fantes ikke busser, det fantes ikke gatelys og det fantes nesten ingen biler. Det store fremkomstmiddelet var sykkel, sykkeldrosje eller moped og med disse kom man seg rundt på jakt etter private nuddelsuppe-boder, siden det ikke fantes kafeer eller restauranter.

Og i avisen leses det at tre amerikanske turister nettopp var kidnappet og drept av Røde Khmer."

Phnom Penh på 90-tallet

En ettermiddag jeg kom tilbake til hotellet mitt var hotellet rett og slett vekk! Det eneste som sto igjen var en firkant som engang hadde vært gulvet på mitt rom. Rundt denne linoleumsgrønne firkanten lå restene av hotellbygningen i en pinnehaug. Midt i pinnehaugen, på den rene firkanten sto min ryggesekk. Ved siden av sekken lå madrassen jeg sov på og oppå denne hadde noen lempet resten av mine ting, slikt som sovepose, skriveredskaper, toalettsaker, klessnor og et par bøker. Midt i en haug med avreven tapet, myggnett og plankebiter og foran denne firkanten satt hotellets eier på en taburett. Han hadde på sarong og helsetrøye, drakk te og sa: ”You have to move. Police-razzia.”

Sykkelreparatører

Dieselstasjon

Grøftegravere

Fortausfrisør

Privat nuddelsuppeshop

Trangt om plassen!

2010-11-05T16:24:00.005+01:00

Vi kjører rute hvert kvarter,

og her er plass til mange fler.

Den går til Kardemomme bru,

der stanser trikken for å snu.

Og vil du kjøre med tilbake,

kan du bare gå opp her,

for vi har sitteplass på taket,

der er fint i vakkert vær.

Og nå er alle kommet på

så nå kan trikken våres gå.

"Fra Trikkesangen av Torbjørn Egner"

Bildet er fra Larkana, Pakistan

Machu Picchu

2010-11-01T23:44:00.007+01:00

Machu Picchu er Sør-Amerikas mest berømte
og spektakulære arkeologiske funn.

Man vet ikke mye om Machu Picchu,

derfor er plassen og dens funksjon knyttet til
mange myter, teorier og historier.

For verden utenfor inka-samfunnet var Machu Picchu ukjent
frem til den amerikanske historikeren Hirma Bingham
bokstavelig talt snublet over ruinene en gang i 1911.

Under restaureringsprosessen fant man over 50 gravområder
hvorav 80%av skjelettene var kvinner.

En teori var at Machu Picchu var en by der utvalgte kvinner
skulle tilby sine tjenester til inka-samfunnets menn.

Man tror også at Machu Picchu var et viktig seremonielt senter

som ble forlatt lenge før spanjolene inntok Peru.

Et nødvendig onde

2010-11-01T23:38:00.004+01:00

Det finnes et forferdelig sted på denne jord og det er Aguas Calientes. Byen er formet i en trang kløft med bratte fjellvegger på hver side. Midt i kløften går jernbanen og ved den foregår livet i landsbyen. Mellom togsporene ligger råtne grønnsaker, kadavre, beinrester fra oppspiste dyr, søppel og en kvalmende svett og kloakklignende lukt.

Inne på hotellet vanket løse hunder og en lyspære som ikke virket hang og dinglet i taket. Hele hotellet ristet hver gang toget kjørte forbi og vakta i resepsjonen glodde og flirte da det ble bedt om et toalett som var mulig å flushe. Ingen rom hadde nøkkel og det fantas ingen andre gjester der, bortsett fra to japanske jenter som så ut til å lengte hjem. Likevel, Aguas Calientes er verdens navle og har et yrende folkeliv, siden de som vil besøke Machu Picchu nesten har nødt til å overnatte her.

Verdens beste Taj

2010-10-29T23:08:00.004+02:00

Shahs Jahans kone, Mumtaz Mahal, var dødende
og ektemannen ville vite hennes siste ønske.

”Vis verden vår kjærlighet”, sa hun
– og Shah Jahan bygget Taj Mahal over hennes grav.

Taj Mahal i Agra, India ble bygget i 1632
og er det ypperste eksempel på mongolsk arkitektur.

I regnskogen!

2010-10-26T23:45:00.008+02:00

Nå er vi virkelig dypt inne i regnskogen! En times flytur fra Quito, deretter tre timer i pickup og nye tre timer i motorkano. Rio Cuyabeno strekker seg gjennom den store regnskogen i Nordøst Ecuador og er en begynnende del av Amazonas. Rio Cuyabeno er hjemmet til tusenvis av plante- og dyrearter, samt de tradisjonelle indianerstammene Siona, Secoya og Coftan.

For å kunne overnatte i regnskogen, padle rundt i en tømmerstokk-kano og sove under et myggnett i flere dager behøves så klart en guide. Det vanligste er å booke oppholdet gjennom et reisebyrå i Quito. Så havner man hos en guide og er del av en gruppe som holder sammen i de 4 -5 dagene ekskursjonen varer.

Allerede på lasteplanet i pickup’en som tok oss fra flyplassen til kanostasjonen i Rio Cuyabeno, begynte de hippe unge reisende å gruppere seg innen sine respektive lag og i løpet av svært kort tid var de blitt særdeles gode venner. Ingen av disse hadde turkode som matchet min, så ettersom vegen ble smalere og regnskogen tettere ble jeg mer og mer ensom.

Vel framme ble lagene med de glade ny-vennene ropt opp og fordelt i tre motoriserte kanoer og vips av de av sted. Heller ikke ved elevleiet dukket det opp turister som så ut til å skulle være i gruppe med meg. Så da satt jeg der alene, det begynte å regne og ingen kano og ingen pickup og ingen mennesker, bare meg og mitt reisebevis fra ”Safari tours” i Quito.

Etter gangske lang tid kom riktignok en kano og en guide for å hente meg. Jeg var svært skeptisk. Helt alene i jungelen sammen med en mann jeg ikke kjente?

Jeg var veldig heldig fordi Pablo ble min guide. Jeg tror han må ha vært den mest profesjonelle, flinkeste og kunnskapsrike i hele Cuyabeno. I tillegg var han genuint opptatt av regnskogen, det å bevare den, formidle kunnskap om den og det å trives i den.

Han sa: ”Do you know how much some people pay for this?”

Jeg sa ”For what?”

Han sa ”For to be alone with a guide – not to share with a group – for several days”

Det var da jeg forsto hvor heldig jeg var.

Ingen andre reisende hadde booket regnskogopphold gjennom Safaritours den uken jeg hadde reservert. En stund hadde selskapet vurdert å avlyse min tur, men siden Pablo tok et ekstra skift, var de sikre på at jeg var i trygge hender og lot meg altså reise i en gruppe alene.

Les mer om Ecuador ved å velge "Etiketter" - Ecuador

Medisinmannen fra Rio Cuyabeno

2010-10-23T00:53:00.005+02:00

Pablo lot meg få møte medisinmannen fra Cuyabeno.

Han drysset urter i håret mitt, gav meg røde striper i ansiktet

og danset rundt meg mens han nynnet.

Så skulle jeg aldri mer ha migrene.

Shwedagon Paya

2010-10-19T23:38:00.011+02:00

Kipling kalte denne pagoden ”et gyllent mysterium og et vakkert blinkende underverk”. Det er mye sant i det, for Shwedagon Pagoden kan virkelig mane fram både magi og fortryllelse.

For burmesiske buddhister er Shwedagon den aller helligste av alle buddhistiske severdigheter i landet og bør besøkes minst en gang i livet.

Den store domen er 98 meter høy og legendene sier at dette stupa er 2500 år og inneholder 8 av Buddhas hårstrå!

Her følger en liten stemningsrapport fra den berømte pagoden.

Shwedagon Paya ligger i Yangon, Burma

En katolsk prest fra Filippinene

2010-10-18T19:08:00.005+02:00

På Filippinene ble jeg veldig syk. Jeg havnet på intensivavdelingen på sykehuset i Bacolod og lå der i en ukes tid. En natt våknet jeg av at døren inn til rommet mitt sakte åpnet seg opp. Lys fra korridoren strømmet inn og i lyset steg det frem en skygge av en mann. Sterk lukt av røkelse bredde seg i rommet samtidig som skikkelsen skred nærmere og jeg så at det var en prest. En katolsk prest ikledd fiolett brokadekappe og underlig hatt på hodet. Han holdt en lang lenke med et røkelsesbeger festet i enden – som han rytmisk lot svinge fra den ene siden til den andre.

Han sa, med asiatisk aksent “Are you a catholic?”

Jeg stirret

Han sa “You need last salvation?”

Så gikk han rundt sengen min med røkelsesbegeret sitt og framla en hymne.

Og jeg fikk min siste frelse.

Bildene er tatt på Lakawon Island, nær Bacolod City. Jeg var friskere da.

Vakre detaljer fra Roma

2010-10-18T19:00:00.010+02:00

Jeg trenger ikke fortelle hva som er verdt å se i Roma. Men jeg vil gjerne vise noen vakre detaljer.

Fra Fontana dei Quattro Fiumi, Bernini 1651

Soluret i Peterskirken

Fra Basillica di Constantino, Roman Forum år 315

Kvinne ved Trevi Fontenen, Nicola Salvi 1762

Liten maske i Vatikanet

Fontana Delle Tartarughe, Landini og Bernini 1585 - 1658

Fra Peterskirkens tak

Tyre

2010-10-18T00:41:00.007+02:00

Helt sør i Libanon ligger Tyre med ruinene Al-Mina og Al-bas. Tyre ble i 1984 en World Herritage sverdighet, i håp om å bedre tilstanden på de arkeologiske skattene som finnes her. Al-Mina er en gammel egyptisk havn. Al-Bas er et romersk nekropolis og verdens best bevarte romerske Hippodrome.

Men det mest imponerende er menneskene som møter deg og sier

"Welcome to Lebanon!"

Båttur i Zuluhavet

2010-10-15T23:01:00.005+02:00

Fra Sulawesi til Borneo reiste jeg på tredje klasse med et lasteskip, noe som tok tre dager. Tredje klasse betyr ” uspesifisert soveplass på dekk, lykke til hvis du finner en madrass, så håper vi på godt vær”

Reisen var all incklusive, så tre ganger daglig måtte man innfinne seg i matsalen. Der var det streng kø-ordning. Man fikk så utdelt et sinkfat med fem fordypninger slik som i amerikanske fengselsfilmer. En dag var det fisk til middag. Først klæsj!, ris i rom nummer 1, så slam! erter i rom nummer to, ubestemmelig i rom nummer tre, smør i rom nummer fire og kadunk! – et gapende fiskehode - det var det jeg fikk (!) – i rom nummer fem.

Sulawesi

2010-10-15T23:00:00.010+02:00

Sulawesi er blant de indonesiske øyer som ser minst til den store turiststrømmen, slik at hoteller, spisesteder, engelskkunnskaper og transportmuligheter kan synes mer sparsommelig sammenliknet med f.eks. Bali eller Java. Dette kan ha en sammenheng med at det kreves litt større innsats å komme seg til Sulawesi. Fra øy til øy i Indonesia er det vanligvis ikke lange turen med båt, men til Sulawesi bør man gjerne fly, for denne øya ligger et godt stykke utenfor allfarvei.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne regionen er tiltrekkende. Det nydelige landskapet av risterrasser, bananplantasjer, grønnkledde åser og små innsjøer ved siden av det spesielle torajafolket er helt særeget.

Fjellene i Sør Sulawesi er befolket av Torajafolket. Torajafolket lever i unike båtformede hus som skal symbolisere hvordan de først kom til Sulawesi.

Folkegruppen er bruker alle sine sparepenger på sin egen begravelse og er meget gjestfrie. Dropper du innom og det for eksempel er et bryllup i landsbyen, er du straks invitert. De sa: "Hello Welcome. Please join. Please sit. Please eat. We are having a wedding. Please stay."

Det aller mest særpregede med Toraja er begravelsesritualene. Før en toraja dør, lages en dukke som omhyggelig skal minne om dens eier. Når torajaen tilslutt dør, skal ens dukke monteres på en fjellvegg og kisten med den døde skal plasseres inne i en hule i fjellet. Nå og da tas knoklene ut for å rengjøres eller plasseres rundt omkring i hulen. Som turist kan du fritt besøke disse gravstedene og føle den ganske spesielle og trolske atmosfæren det er når et titalls av tredukker stirrer på deg og diverse hodeskaller og beinrester ligger dandert omkring.

Begravelsesritualene varierer alt etter hvor rik eller hvor høy status den døde hadde. Det er også stor forskjell på dukkenes kvalitet, alt fra Knerten til Madame Tusseaud – noe som viser hvor mye penger den døde kunne og ville legge i dukkeproduksjon.

Selve begravelsesseremonien skal transportere den dødes sjel til det neste liv og er selve høydepunktet i en Torajers liv. Hele seremonien kan ta opp til en uke og nesten ruinere de gjenlevende familiemedlemmene.

Borobudur

2010-10-15T22:53:00.019+02:00

Ingenting er så imponerende som Borobudur. Komplekset er bygget av grå vulkansk sten og dette kolossale tempelet var et forsøk på å gjengi fjellet Meru - giganten som hele verden hviler på – i følge indisk mytologi. Resultatet var det største byggverket på den sørlige halvkule. Det er 35 m høyt og ser ut som et 9 etasjers fjell.

De fem nederste platåene er kvadratiske og skal forestille den jordiske verden. Over dem reiser det seg tre sirkelrunde terrasser som symboliserer den åndelige verden. På de øverste trinn ligger en rekke klokkeformede helligdommer og inne i dem sitter en mediterende Buddha. På toppen av tempelet har man et fabelaktig utsyn over fjellene og vulkanene omkring.

Går man så i ring rundt alle de 9 platåene, vil man tilbakelegge om lag 5 km. Man vil også se den kanskje største eksisterende samling buddhistisk kunst. Tempelet er nemlig dekorert med 5000 meter relieffer, 1500 i alt og til sammen finnes det 500 statuer av Buddha. Relieffene forestiller Buddhas liv og lære, nesten som en lærerbok i sten.

Da Sailendra Dynastiet døde ut ble Borobudur overlatt til seg selv. Det forfalt litt etter litt og ble dekket til av vill jungel. Under napoleonskrigene ble Borobudur gjenoppdaget av en engelsk offiser og i 1907 begynte nederlandske arkeologer det omfattende restaureringsarbeidet.

Pram Banan

2010-10-15T22:53:00.018+02:00

Ikke fullt så gammelt som Borobudur, ikke fullt så berømt, ikke fullt så stort, men vel så imponerende er den hinduistiske tempelgruppen Prambanan. Plassen er i likhet med Borobudur et forsøk på å gjenskape det hellige fjellet Meru. Egentlig var det 232 templer på dette området. Området var en åpen plass med 4 inngangsportaler og 8 hovedtempler, hvor de tre største templene var dedikert Shiva, Vishnu og Brahma. Restaureringen av Prambanan startet så sent som i 1937.

Templene er mektige og stilfulle gravkamre for konger. De rager opp til 48 meter opp i luften som spydspisser eller massive tårn og inneholder alle kompliserte skulpturer og relieffer. Disse er hugget ut i steinblokkene templene er bygget av. Motivene er gjerne hentet fra det hinduistiske sagnet Ramayana, samt figurer som skal forestille de ulike gudene i den hinduistiske religionen.

Når solen går ned, står Prambanan som en flombelyst kulisse bak et fantastisk musikkteater som viser Ramayana historien.

De gamle javanesiske kongedømmer

2010-10-15T22:14:00.013+02:00

Indonesia er verdens største øysamfunn og består av til sammen 13677 små og store øyer som strekker seg 5120 km langs ekvator, like langt som fra London til Moskva og tilbake igjen. Her bor det ca 185 millioner mennesker fordelt på 300 etniske grupper som igjen snakker 583 ulike språk. Her finnes tropiske sumper, 300 vulkaner, varme kilder, hvite palmestrender, arkeologiske skatter, tett jungel, haifiske, kokosnøtter og bananplantasjer.

Det er ingen land i verden hvor det bor flere muslimer enn Indonesia. Over 80% av befolkningen tilhører denne religionen, men staten er ikke kun styrt av Koranen slik den er i andre land vi kjenner. Både buddhisme og hinduisme og naturreligioner har en plass i indonesisk kultur og historie, spesielt på Bali hvor hinduismen fortsatt er den ledende trosretning.

Java er det kulturelle og økonomiske hjerte av Indonesia. Selv om øya kun dekker 6% av landets areal, bor 60% av befolkningen her. Java har også vært hjem for Indonesias mest strålende kongedømmer og av den grunn finnes en rekke palasser og gamle minnesmerker på øya.

Sailendra Dynastiet (8. –10. årh.) var det største av alle javanesiske kongedømmer. De bygget en rekke monumenter og bygninger med en slik storhet og kunstnerisk dyktighet at de regnes som blant de flotteste i verden. Sailendraene var buddhister og av alle monumenter reist av dette folket er det ikke noe som er så imponerende som det religiøse senter Borobudur. Byggingen av monumentet tok over 75 år. Det var slik at en hver bonde skyldte kongen av Sailendra ett visst antall arbeidsdager i året som betaling for den psykiske og åndelige beskyttelse de fikk av sin hersker. Innbyggerene i de over 100 landsbyene nær Borobudur ble derfor befalt å utføre sin arbeidsgjeld ved å arbeide på monumentet.

Omtrent på samme tid som Sailendra Dynastiet bygget Borobudur, var et annet javanesisk kongedømme, Sanjaya i gang med å bygge Prambanan. Sanjayas konger var hinduister og Prambanan skulle bli det vakreste hindutempel på Java. Som seg hør og bør giftet til slutt en Sanjayaprins seg med en Sailendraprinsesse. De to religioner og de to kongedømmer ble forenet da dette paret satte seg på tronen.

Vannpipekafe i Tripoli

2010-10-14T23:56:00.007+02:00

Tripoli er Libanons nest største by. Ved piazzaen Saahat et-Tall, ligger Cafe Fahim. Dette er en fantastisk atmosfærisk vannpipekafe. Den spesielle bygningen er fredet og skal minne byen om krigen og dens mange ødeleggelser. Kulehullene i veggene er ikke tettet igjen og gamle gardiner og ødelagte persienner blåser i vinden. Inger bor her nå, kun et dusin hvite duer.

Stillhetens tårn med følge

2010-10-13T01:09:00.005+02:00

I Yazd hyret jeg en taxi for å ta en titt på stillhetens tårn. Taxisjåføren syntes det var stas med en utlending i bilen, så han spurte om det var greit at han kjørte hjemom først, han ville gjerne hente noen. Dermed reiste hele familien hans også til Stillhetens tårn – og etterpå ble det hjemmelagd lunch til alle sammen.

Bebakshid

2010-10-13T01:04:00.020+02:00

Det var en passe lang og støvete busstur fra Esfahan til Yazd. For det meste foregikk denne reisen gjennom et tørt steppelandskap og det var her denne kvinnen kom på.

Hun var kanskje en av de mest møkkete personer jeg har sett. Hun var ikledd lag på lag med skjørter og sjal, meget fillete og det var ikke lenger mulig å skimte det som en gang hadde vært tekstilenes farge eller mønster. Nå var alt grått. Hun bar på en bylt som var hennes barn og dette barnet hadde kanskje aldri vasket seg i hele sitt liv. Håret sto til alle kanter, som en tull med støvete stålull.

Hun fikk anvist sete ved siden av meg – den enslige fremmede.

Jeg hilste med et nikk og med svært sammenbitte tenner. Dernest presset jeg meg selv så langt inn mot veggen i bussen som over hodet mulig. Jeg ville for mitt bare liv ikke røre ved noe av dette.

Barnet ble straks interessert i meg og ville grafse og klå på det jeg hadde med. Jeg tullet anorakken min tettere om meg og krøp ned i mitt hjørne så godt jeg kunne. Barnemoren lot barnet komme ned fra sitt fang og lot det sitte mellom oss. Jeg holdt på å dåne og var sikker på at nå ville jeg ende opp med både lus og skabb og lopper og det som mulig var. Derfor tok jeg den lille ryggsekken min opp fra gulvet under meg og plasserte den som en slags vegg mellom meg og kvinnen med barnet.

Kvinnen så på meg – aldeles rasende. Med ett reiste hun seg halvveis opp i setet sitt og ropte utover i bussen (dette var på persisk, så jeg forsto så klart ikke dette. Men det kunne høres ut som om hun sa): ”Jeg vil ikke sitte ved siden av dette fæle menneske! Turist i mitt land og oppfører seg likevel så dårlig! Hun puffer mitt barn vekk og vil ha hele setet for seg selv!” Det ble helt stille i bussen. Alle så på meg. Kvinnen med barnet dro til seg barnet og tøyknyttet med sitt skrimmel-skrammel og travet bestemt oppover midtgangen i bussen der hun fikk anvist et nytt sete lenger framme.

Bussen var fremdeles svært knyst. Etter hvert begynte noen å hviske, skulte på meg og hvisket igjen. Jeg kjente at jeg ble en smule nervøs; hva om jeg be kastet av her, midt i ingenting!?

Jeg hastet gjennom bagasjen min og fant reisehåndboka og dernest ordlista. Pugget et ord en tre- fire ganger, dro med meg en pakke halvspist kjeks og gikk frem til den sinte kvinnen.

Jeg sa ”bebakshid!” og ga henne kjeksene. Hun smilte faktisk ikke, men så anerkjennende på meg og gav meg tyggegummi. Jeg smilte og tok i mot, snudde meg og gikk tilbake mot setet mitt.

En etter en av mine medpassasjerer nikket og smilte da jeg gikk forbi. Jeg fikk noen tumbs-up og ett og annen ”gooooood”. Vel tilbake i setet tenkte jeg lettet ”Flott. Dette gikk ikke så verst”

Bebakshid betyr unnskyld på persisk.

Moskeen på bildet er Amir Chakmak Moskeen i Yazd, Iran

La Paz

2010-10-12T22:17:00.003+02:00

Lukk øyene og tenk deg at du har hundre tusen millioner rustrøde legoklosser i hendene dine. Du rister legoklossene rundt i den typiske ”så mye hadde jeg, så mye fikk jeg igjen” – bevegelsen. For så å plutselig kaste alle legoklossene utover et stort juv. Klossene faller usystematisk nedover og nedover, helt til de blir liggende stille – alle hulter til bulter – plassert på usannsynlige steder. Slik er La Paz; tusenvis av fattige mursteinshus strødd utover en kraterliknende dal. Hovedstad og hjemby til over 1 million bolivianere. Byen spiller i samme sceniske divisjon som Rio de Janeiro, Hong Kong og San Francisco – og glemmes aldri når du først har sett den .

Fascinerende La Paz ligger 4000 m.o.h. og er verdens høyeste beliggende hovedstad. Sola kan skinne umåtelig sterkt samtidig som den kan være bitende kald. Byen er en støvete storby med en smule sjarm og tjener svært godt som base for diverse utflukter rundt i Boliva.

Havskilpadder

2010-10-12T22:13:00.006+02:00

På Isla Mujeres finnes et havskilpaddereservat! Det er aldeles nydelig. Man samler havskilpaddeegg og lar havskilpaddebabyene klekke i egne basseng. Deretter skal de få vokse seg store før de igjen slippes ut i havet. På den måten hindrer man de nyklekkede skilpaddebabyene å bli spist av skilpaddeetende dyr.

Umayyade moskeen

2010-10-12T21:48:00.014+02:00

Damascus er den eldste kontinuerlig befolkede by i verden. Kronjuvelen i byen er Umayyade Moskeen, bygget på ruinene av det 3000 år gamle Temple of Hadad og deretter omformet til det romerske Temple of Jupiter. I 636 begynte det 70 år lage arbeidet med å utforme bygningen til det som skulle bli et av islams mest fantastiske byggverk.

Når man skal besøke Umayyade Moskeen

må man først ta på seg en lang kappe.

Den får man låne i Putting-on-special-clothes-room.

Les mer om Syria ved å velge "Etiketter" - Syria

Burma eller Myanmar - turisme eller ei?

2010-10-12T21:48:00.008+02:00

Dette vakre landet fylt med de vennligste mennesker er kjent som Burma eller Myanmar. Myanmar sies å være et nøytralt navn som ikke identifiserer seg med noen av landets 8 etniske folkegrupper, mens Bamar (hvorfra navnet Burma) er den største etniske folkegruppen i landet.

Vi vet jo at Ang San Suu Kyi har anbefalt utenlandske turister å holde seg borte fra Burma frem kandidatene som ble demokratisk valgt i 1990, får lov til å danne en regjering. Dagens regjering kontrollerer nemlig fremdeles hvilke deler av landet som turister kan besøke. På den måten blir reisende holdt borte fra områder hvor tvangsarbeid og diskriminering av minoriteter foregår. I tillegg må alle reisende til Burma veksle inn 100 dollar, slik at regjeringens beholdning av utenlandsk valuta stadig er sikret.

Denne politiske debatten foregår på et svært høyt nivå og påvirker ikke alle de 48 millionene som bor i Burma i like stor grad. For den vanlig, gjerne svært fattige og hardt arbeidende burmeser er det svært viktig å få besøk av utenlandske gjester.

Turistnæringen er nemlig en av de få industrier hvor vanlige burmesere har mulighet til å danne en bedrift selv. Enhver reduksjon i turisme betyr en reduksjon i lokal fortjeneste. Derfor støtter man opp om lokale samfunn ved å bo på lokalt eide hoteller, fly med ikke-statlige flyselskap (Air Mandalay, Yangon Airways) og reise med de mange lokale busselskap som finnes, fremfor statlig eide reisearrangører (Myanmar Airways, Myanmar Travel & Tours, Road Transport Enterprise og Myanmar Railways).

Deretter kan turister støtte opp om lokale håndverkere, restauranteiere og reiseguider dersom statlige butikker, spisesteder og turistbyråer ikke benyttes. En stor del av befolkningen i Burma mener nemlig at økonomisk utvikling på lokal basis er den eneste vegen til politisk uavhengighet.

Det har nok noe for seg å boikotte Burma i enkelte sammenhenger. Men om turistnæringen ønsker å boikotte Burma sin regjering, gjøres nok dette best innenfor Burmas landegrenser. Boikott regjeringens turistfasiliteter, men støtt godt opp om de lokale krefter.

Det å holde burmesere isolert og samtidig hindre internasjonale observatører å se den nasjonale undertrykkelsen, vil bare være med på å støtte regjeringens kontroll. Turister som besøker Burma kan bruke sin kunnskap i ettertid. Man kan for eksempel skrive til regjeringen i Burma og til The Embassy of Myanmar i London om sitt syn på Burma sin praktisering av menneskerettighetene. Da vil regjeringen i Burma i alle fall forstå at de blir sett.

Strikkemenn fra Isla Taquile

2010-10-12T21:47:00.005+02:00

Med Puno som base, besøkes også Isla Taquile som er en virkelig øy. I motsetning til de flytende øyene er det mulig å overnatte på Taquile. Ikke på noe hotell, akkurat – men på gulvet til en av familiene som bor der. Taquile er også den mest fascinerende av Titicacaøyene. Den er bratt og vulkanliknende, rustfarget og uhyre langt borte fra Norge. Utsikten fra toppen er svært spektakulær – med den blå, blå sjøen som svinger seg rundt øya og som neste smelter sammen med himmelen lengst borte i horisonten. Fra sjøkanten og opp til landsbyen kreves en 20 minutters heseblesende gåtur opp trapper etter trapper – og husk; dette er som å trene i høydehus!

Det mest spesielle på Taquile er mannfolkene og de fascinerende strikkeluene de har på hodet. Hvit strikkelue hvis mannen er ugift og rød strikkelue hvis mannen er gift. Den røde lua er full av bitte små kompliserte mønstre som det tar skrekkelig lang tid å gjøre ferdig. Derfor går alle mennene og strikker hele dagen, de sitter og strikker, de spaserer og strikker, de snakker sammen mens de strikker og de sitter på den lokale kafeen mens de strikker. De må strikke og strikke slik at lua blir ferdig til de skal giftes! De små guttene strikker på øve-seg-å-strikke-lua si og de gifte mennene strikker luer som selges i suvenirkiosken. Damene og jentene spinner tråd – også hele dagen.

Byens borgermester arbeider bare på søndager og byen har tre leveregler:

Du skal arbeide flittig

Du skal ikke lyve

Du skal ikke stjele

Og så er det kun mulig å gifte seg i august og desember, etter at du har gjennomført et fire måneder langt samboerskap, slik at man vet om partneren passer.

Med seil på verdens tak - Lago de Huynaymarka

2010-10-12T21:46:00.007+02:00

Lago de Huynaymarka er en lagune

i den bolivianske enden av Lago de Titicaca.

Fjellene i bakgrunnen er Cordilleria Real, over 6000 m.o.h.

Titicaca er en vakker verden

2010-10-12T21:45:00.011+02:00

Lago Titicaca er verdens høyeste målte innsjø. Den ligger 3820 m.o.h. er peruansk i nordvest og boliviansk i sørøst. Sjøen er 170 km lang og dermed også Sør-Amerikas største innsjø og store turistattraksjon. Med den uvanlig klare luften, den så godt som alltid blå himmel samt det safirblå vannet utgjør Titicacasjøen en aldeles vakker del av verden.

Det sies i de gamle legendene at både sola, månen og den første inka ble født i Titicacasjøen. Man trodde at sjøen ikke hadde noen bunn og at Sola med følgesvennen Månen hadde steget opp fra denne mystiske innsjøen for videre å stige til himmels.

Noe av det aller mest fantastiske og fenomenale i Titicacasjøen og ingen like i resten av verden er de flytende øyene. Disse er rett og slett flytende øyer laget av tett og tykt siv. Sivet råtner fra undersiden så med jevne mellomrom må øyboerne legge nytt gulv. Det er ganske skummelt å gå på en flytende øy som veldig gjerne skulle trenge nytt lag med siv. Det gynger og bølger og man er livredd for å tråkke gjennom. Øyene har et anker slik at de ikke skal drive av sted og hver øy (for det er mange av dem) er et eget lite samfunn. De har boliger, skole, kirke og toalett – alt bygget av siv. For å komme fra øy til øy, bruker de kano formede båter av siv. Det var her Thor Heyerdal lærte hvordan han skulle bygge Ra og Kon Tiki.

Grunnen til at Urosfolket for flere hundre år siden bestemte seg for noe så vanvittig som å bygge kunstige øyer midt ute i Titicacasjøen, var for å isolere seg fra inkaene og collaene. De hadde sitt eget språk, men på grunn av forelskelser på tvers av øygruppene og fastlandet rundt Titicacasjøen finnes ikke lenger personer med 100% urosblod – og urosspråket har dødd ut. Nå bor det om lag 300 mennesker på de flytende øyene.

Går man ned til Puno havnen en tidlig morgen, varer det ikke lenger før en fiskermann har kapret deg og du er plassert i båten hans for å reise ut til urosfolket. Du sitter i båten og bare måper – fordi det du ser er så nydelig, vannet som kongeblått fløyel og himmelen som et halvgjennomsiktig silkepapir. Med ett er du omgitt av tykt grønt siv og masser av mennesker stirrer på deg fra sivkanoene sine. Kvinnene har lange sorte fletter, runde herrehatter og fargesprakende sjal over et tykt lag med skjørter. På fanget har de handlekurven fylt med fisk og egg. Mannen ror båten og de hunder ungene lener seg ut over vannkanten og spør om vi vil gi dem sjokolade.

Så fint!

2010-10-12T21:45:00.009+02:00

Det var øde, det var ettermiddag, det var stille, det var okerfarget steppe og et klart blått lite vann.

Det var en lyd så sterk og klar og ren. Aldri hørt en fløyte som den.

To av verdens vakreste moskeer

2010-10-12T21:44:00.005+02:00

Emam Mosque fra 1611, ligger på Esfahans Emam Khomeini Square sin sørlige ende og er en av verdens vakreste moskeer. Den er dekket av den karakteristiske Esfahan-blå mosaikken og er bygget i perfekt proporsjonert Safavid-arlitektur.

Ved siden av ligger Sheik Lotfollah Mosque, den er mindre en Emam og ligger ved siden av som en komplett fortsettelse av Emam Mosques sin rikdom. Også denne i blått. Den store domen er karakteristisk og den skifter fargen flere ganger i løpet av dagen.

Les mer om Iran ved å velge "Etiketter" - Iran

Turist i Esfahan

2010-10-12T21:34:00.004+02:00

Som turist i Esfahan blir du nøye observert og det kan virke som om hele byen etter forholdsvis kort tid ved hvem du er, hvor du kommer fra , hva du har gjort i dag og hvor du var i går. Verken påtrengende eller ubehagelig, men omtenksomt og interesser blir jeg behandlet som en prinsesse og omgått med dyp respekt og sterk fasinasjon over at jeg – som ensom jente – kan reise rundt på egenhånd.

Jeg gikk også en liten tur til et sted hvor byens befolkning tydeligvis syntes det var litt skummelt. Det ble sendt bud på en politibil og den kom for å hente meg. Hyggelige politimenn kjørte meg deretter dit jeg ville.

En daglig kaffe og cola

2010-10-12T21:28:00.006+02:00

Hvor har du vært? Sier min cola-kiosk-mann da jeg er tilbake i Sanaa. Jeg ramser på fingrene Amran, Taiz, Marib, Shibam, Kawkaban……han nikker og gliser. ”Me worried. But you very good. Welcome to Yemen”

Og gutta på kaffepub'en gliser. Tenk de hadde vært bekymret for meg! Jeg lager ballongsabler og sier "Jambia!" - hele Sanaa jubler.

Persepolis

2010-10-12T20:57:00.011+02:00

Den gang da Persia og resten av verden fremdeles lå i vuggesengen, ble det overveldende Persepolis bygget syd i dagens Iran. Det var Darius I som i 512 BC startet å bygge sin sommerresidens her, men etter hvert ble Persepolis også senter for utøvelse av religion. Da Alexander Den Store invaderte Persia, rundt 200 år sender, tilbrakte han flere måneder i Persepolis. Det utrolige er at hele Persepolis ble på et tidspunkt forlatt og glemt, tildekket av støv og sand, og ikke gjenoppdaget før i 1930.

Reisehåndboka anbefalte meg å melde meg på en organisert tur til Persepolis, fordi lokaltrafikken fra byen Shiraz ut til ruinene kunne være en smule upålitelig. Jeg meldte meg på en tur med engelsk-talende guide. Da klokken klang og minibussen gjorde seg klar til å kjøre, viste det seg at jeg var den eneste turisten som skulle være med. Guiden hadde med seg to guide-elever, så da ble vi fire. Og jeg ble passet særdeles godt på.

Persepolis var i utgangspunktet sort og så blankt at hele palasskomplekset fungerte som et speil. I dag er det lite igjen som viser til et slikt utseende, men i deler av visse relieffer kan man fremdeles skimte noe av det svarte og danne seg et bilde av hvor praktfullt det en gang må ha vært.

Tenkepause hos Gheysarieh Tea Shop

2010-10-12T20:56:00.007+02:00

Etter å ha suset rundt blant Midtøstens mangfold i en liten evighet, er det noe helt spesielt å sette seg ned på Gheysarieh Tea Shop. Skjermet fra larmen der ute, med utsikt over fantastiske Emam Khomeini Square, helt alene og i fred med en nystappet vannpipe sitter jeg å kjenner at hundre prosent tilfredshet synker inn og jeg tenker at jeg absolutt ikke kan fatte hvorfor ikke Iran er ett av verdens mest populære reisemål.

Esfahan

2010-10-12T20:55:00.006+02:00

Esfahan er Iran sitt mesterverk, juvelen i det gamle Persia og en av de vakreste byene i den Islamske verden. Overveldet av blå mosaikk, kupler og minareter fra 1001 natt, parker lik slottsgårder og majestetiske broer over Zayandeh River gjør byen til en estetisk fantasi som i alle fall jeg aldri har sett maken til. Byen er konsentrert omkring Emam Khomaini Square og det er her de fleste av byens uovervinnelige bygninger ligger tett. Plassen som måler 500m X 160m, ble bygget i 1612 og er den dag i dag møteplass for byen innbyggere. Plenen og bassenget i plassens sentrum brukes til piknik, lek, flørt og personlig rekreasjon.

Vannpipe

2010-10-12T20:53:00.006+02:00

I byer som Istanbul, Damaskus, Tunis og Kairo er souq’en ordnet slik at de glisende og lysende suvenirene kommer først, deretter vakre tekstiler, sølv, gull og vannpiper. Helt innerst finnes plast og kjøkkenutstyr, undertøy, sko, hermetikk og tekstil metervare.

I Sanaa derimot, er souq’en ordnet slik at det man trenger oftest kommer først og slikt som nytelse og underholdning er gjemt langt, langt inne i labyrinten av små passasjer som leder deg rundt i Arabias mest autentiske souq.

Jeg måtte ha hjelp til å finne vannpipeavdelingen. Den lå bak avdelingen for musikk-kassetter, hårpynt, tobakk, batterier og enkelte småelektriske gjenstander.

Jenter som reiser alene blir behandlet med den største respekt og høflighet i den arabiske verden og Jemen er intet unntak. Enten man vil eller ikke, får man tildelt en hjelper – det gis sendebud etter en mann med engelsk - kunnskaper. Oftest er det hyggelig og min kjøpevannpipehjelper tok oppgaven svært alvorlig.

Det var to piper å velge mellom; ”Yemen number one” eller ”Egypt number two”. Så klart det måtte bli en ”Yemen number one med cocconut innside”. Min hjelper demonstrerte pipen med rødt eller blått pusterør og så seg svært fornøyd med mitt valg av blått.

Vannpipemannen helte deretter flytende stearin inn i kokosnøtten og ba innstendig min tolk forteller at jeg måtte ”always keep water innside cocconut”.

Så fikk jeg container for kull og tobakk og en liten pusterørholder på kjøpet.

Alle så ut til å være særdeles fornøyd med min forretningsaffære.

Å – jeg var så stolt da jeg gikk hjem! Jeg fikk så honnør fra alle jemenitter jeg møtte på min veg. Aldri har jeg opplevd liknende anerkjennelse – en feminin piperøyker fra vesten!

Les mer om Jemen ved å velge "Etiketter" - Jemen